Add parallel Print Page Options

12 Men om de åndelige gaver, brødre, vil jeg ikke at I skal være uvitende.

I vet at dengang da I var hedninger, lot I eder drage til de stumme avguder, alt efter som I blev draget.

Derfor kunngjør jeg eder at ingen som taler i Guds Ånd, sier: Forbannet er Jesus! og ingen kan si: Jesus er Herre! uten i den Hellige Ånd.

Det er forskjell på nådegaver, men Ånden er den samme;

og det er forskjell på tjenester, men Herren er den samme;

og det er forskjell på kraftige virkninger, men Gud er den samme, som virker alt i alle.

Men Åndens åpenbarelse gis enhver til det som er gagnlig.

For en gis visdoms tale ved Ånden, en annen kunnskaps tale ved den samme Ånd;

en annen tro ved den samme Ånd, en annen nådegaver til å helbrede ved den samme Ånd,

10 en annen kraft til å gjøre undergjerninger; en annen profetisk gave, en annen evne til å prøve ånder, en annen forskjellige slags tunger, en annen tydning av tunger.

11 Alt dette virker den ene og samme Ånd, idet han utdeler til hver især efter som han vil.

12 For likesom legemet er ett og har mange lemmer, men alle legemets lemmer, om de enn er mange, dog er ett legeme, således er det også med Kristus;

13 for vi er jo alle døpt med én Ånd til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, enten vi er træler eller frie; og vi har alle fått én Ånd å drikke.

14 For legemet er jo heller ikke ett lem, men mange.

15 Om foten sier: Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til legemet, så hører den like fullt med til legemet;

16 og om øret sier: Fordi jeg ikke er øie, hører jeg ikke med til legemet, så hører det like fullt med til legemet.

17 Dersom hele legemet var øie, hvor blev det da av hørselen? dersom det hele var hørsel, hvor blev det da av lukten?

18 Men nu satte Gud lemmene, hvert især av dem, på legemet, således som han vilde.

19 Var de derimot alle ett lem, hvor blev det da av legemet?

20 Men nu er det mange lemmer, men ett legeme.

21 Øiet kan ikke si til hånden: Jeg trenger ikke til dig, eller hodet til føttene: Jeg trenger ikke til eder;

22 men tvert imot: de lemmer på legemet som synes å være de skrøpeligste, de er nødvendige.

23 Og de lemmer på legemet som vi synes er mindre ære verd, dem klær vi med større ære, og de lemmer som vi blues ved, dem klær vi med større bluferdighet,

24 men våre edlere lemmer trenger ikke til det. Men Gud satte legemet sammen således at han gav det ringeste størst ære,

25 forat det ikke skal være splid i legemet, men lemmene ha samme omsorg for hverandre.

26 Og om ett lem lider, da lider alle lemmene med, og om ett lem hedres, da gleder alle lemmene sig med.

27 Men nu er I Kristi legeme og hans lemmer, hver efter sin del.

28 Og Gud satte i menigheten først nogen til apostler, for det annet profeter, for det tredje lærere, så kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre, forskjellige slags tunger.

29 Er vel alle apostler? er vel alle profeter? er vel alle lærere? gjør vel alle kraftige gjerninger?

30 har vel alle nådegaver til å helbrede? taler vel alle med tunger? kan vel alle tyde dem?

31 Men streb efter de største nådegaver! Og jeg vil vise eder en ennu bedre vei.

13 Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle.

Og om jeg eier profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.

Og om jeg gir til føde for fattige alt det jeg eier, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det mig intet.

Kjærligheten er langmodig, er velvillig; kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten brammer ikke, opblåses ikke,

den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde;

den gleder sig ikke over urettferdighet, men gleder sig ved sannhet;

den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Kjærligheten faller aldri bort; men hvad enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de ophøre, eller det er kunnskap, da skal den få ende.

For vi skjønner stykkevis og taler profetisk stykkevis;

10 men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende.

11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn; men da jeg blev mann, la jeg av det barnslige.

12 For nu ser vi i et speil, i en gåte; men da skal vi se åsyn til åsyn; nu kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg også fullt ut er kjent.

13 Men nu blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet, og størst blandt dem er kjærligheten.

14 Jag efter kjærligheten! Streb efter de åndelige gaver, men mest efter å tale profetisk!

For den som taler med tunge, taler ikke for mennesker, men for Gud; for ingen skjønner det, men han taler hemmeligheter i Ånden;

den derimot som taler profetisk, taler for mennesker til opbyggelse og formaning og trøst.

Den som taler med tunge, opbygger sig selv; men den som taler profetisk, opbygger menigheten.

Allikevel ønsker jeg at I alle talte med tunger, men heller at I talte profetisk; den som taler profetisk, er større enn den som taler med tunger, medmindre han tyder det, så at menigheten kan få opbyggelse av det.

Og nu, brødre, om jeg kommer til eder og taler med tunger, hvad vil det da gagne eder, medmindre jeg taler til eder enten med åpenbaring eller med kunnskap, enten med profetiske ord eller med lære?

Dersom de livløse ting som gir lyd, enten det er en fløite eller en harpe, ikke gir forskjellige toner, hvorledes kan en da skjønne det som spilles på fløiten eller på harpen?

Og om en basun gir en utydelig lyd, hvem vil da gjøre sig rede til strid?

Således også med eder: Dersom I ikke med eders tunge fremfører tydelig tale, hvorledes kan en da skjønne det som blir sagt? I vil jo da tale bort i været.

10 Så mange slags sprog er det nu visst i verden, og det er intet av dem som ikke har sin betydning;

11 dersom jeg altså ikke kjenner sprogets betydning, blir jeg en utlending for den som taler, og den som taler, blir en utlending for mig.

12 Således også med eder: Når I streber efter de åndelige gaver, så søk å få dem i rikelig mål til menighetens opbyggelse.

13 Derfor, den som taler med tunge, han bede om at han må kunne tyde det!

14 For dersom jeg beder med tunge, da beder min ånd, men min forstand er uten frukt.

15 Hvorledes er det altså? Jeg vil bede med ånden, men jeg vil også bede med forstanden; jeg vil lovsynge med ånden, men jeg vil også lovsynge med forstanden.

16 For dersom du lover Gud med din ånd, hvorledes skal da nogen blandt de ukyndige kunne si amen til din takkebønn? han vet jo ikke hvad du sier;

17 for du holder vel en smukk takkebønn, men den andre får ingen opbyggelse av det.

18 Jeg takker Gud: jeg taler mere med tunge enn I alle;

19 men i en menighets-samling vil jeg heller tale fem ord med min forstand, for derved å lære andre, enn ti tusen ord med tunge.

20 Brødre! vær ikke barn i forstand, men vær barn i ondskap; i forstand derimot skal I være fullvoksne!

21 Det er skrevet i loven: Ved folk med fremmed tungemål og ved fremmedes leber vil jeg tale til dette folk, og enda skal de ikke høre på mig, sier Herren.

22 Så er da tungene til et tegn, ikke for de troende, men for de vantro; den profetiske tale derimot er ikke for de vantro, men for de troende.

23 Om da hele menigheten kommer sammen, og alle taler med tunger, og det så kommer ukyndige eller vantro inn, vil de da ikke si at I er fra eder selv?

24 Men om alle taler profetisk, og det så kommer inn en vantro eller en ukyndig, så refses han av alle og dømmes av alle,

25 hans hjertes skjulte tanker åpenbares, og så vil han falle på sitt ansikt og tilbede Gud, og vidne at Gud sannelig er iblandt eder.

26 Hvorledes er det altså, brødre? Når I kommer sammen, så har hver av eder en salme eller en lære eller en åpenbaring eller en tunge eller en tydning: la alt skje til opbyggelse!

27 Taler nogen med tunge, da la det være to eller i det høieste tre hver gang, og den ene efter den annen, og la én tyde det!

28 Men er det ingen til stede som kan tyde, da skal han tie i menighets-samlingen, men tale for sig selv og for Gud.

29 Men av profeter tale to eller tre, og de andre prøve det!

30 og får en annen en åpenbaring mens han sitter der, da skal den første tie.

31 For I kan alle tale profetisk, én ad gangen, så alle kan lære og alle formanes;

32 og profeters ånder er profeter lydige;

33 for Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud.

34 Likesom i alle de helliges menigheter, skal eders kvinner tie i menighets-samlingene; for det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne sig, som også loven sier.

35 Men vil de få rede på noget, da skal de spørre sine egne menn hjemme; for det sømmer sig ikke for en kvinne å tale i menighets-samling.

36 Eller var det fra eder Guds ord gikk ut? eller er I de eneste det er nådd til?

37 Tror nogen at han er en profet eller en åndelig, da skal han skjønne at det jeg skriver til eder, er Herrens bud.

38 Men om nogen ikke skjønner det, så får han la det være.

39 Derfor, brødre, streb efter å tale profetisk, og hindre ikke nogen i å tale med tunger;

40 men la alt skje sømmelig og med orden!

15 Jeg kunngjør eder, brødre, det evangelium som jeg forkynte eder, som I og tok imot, som I og står fast i,

som I og blir frelst ved dersom I holder fast ved det ord hvormed jeg forkynte eder det, såfremt I ikke forgjeves er kommet til troen.

For jeg overgav eder blandt de første ting det som jeg selv mottok, at Kristus døde for våre synder efter skriftene,

og at han blev begravet,

og at han opstod på den tredje dag efter skriftene,

og at han blev sett av Kefas, derefter av de tolv.

Derefter blev han sett av mere enn fem hundre brødre på én gang - av dem er de fleste ennu i live, men nogen er hensovet.

Derefter blev han sett av Jakob, derefter av alle apostlene.

Men sist av alle blev han og sett av mig som det ufullbårne foster; for jeg er den ringeste av apostlene og er ikke verd å kalles apostel, fordi jeg har forfulgt Guds menighet;

10 men av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot mig har ikke vært forgjeves, men jeg har arbeidet mere enn de alle, dog ikke jeg, men Guds nåde som er med mig.

11 Hvad enten det da er jeg eller de andre, så forkynner vi således, og således kom I til troen.

12 Men forkynnes det om Kristus at han er opstanden fra de døde, hvorledes kan da nogen iblandt eder si at det ikke er nogen opstandelse av døde?

13 Men er det ikke nogen opstandelse av døde, da er heller ikke Kristus opstanden;

14 men er Kristus ikke opstanden, da er vår forkynnelse intet, da er også eders tro intet;

15 da finnes vi og å være falske vidner om Gud, fordi vi har vidnet mot Gud at han har opvakt Kristus, som han dog ikke har opvakt såfremt altså de døde ikke opstår.

16 For dersom de døde ikke opstår, da er heller ikke Kristus opstanden;

17 men er Kristus ikke opstanden, da er eders tro unyttig, da er I ennu i eders synder,

18 da er altså også de fortapt som er hensovet i Kristus.

19 Har vi bare i dette liv satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker.

20 Men nu er Kristus opstanden fra de døde og er blitt førstegrøden av de hensovede.

21 For eftersom døden er kommet ved et menneske, så er og de dødes opstandelse kommet ved et menneske;

22 for likesom alle dør i Adam, så skal og alle levendegjøres i Kristus.

23 Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden; derefter skal de som hører Kristus til, levendegjøres ved hans komme;

24 derefter kommer enden, når han overgir riket til Gud og Faderen, efterat han har tilintetgjort all makt og all myndighet og velde.

25 For han skal være konge inntil han får lagt alle sine fiender under sine føtter.

26 Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden;

27 for han har lagt alt under hans føtter. Men når han sier at alt er ham underlagt, så er det klart at han er undtatt som har underlagt ham alt;

28 men når alt er ham underlagt, da skal og Sønnen selv underlegge sig ham som la alt under ham, forat Gud skal være alt i alle.

29 Hvad gjør da de som lar sig døpe for de døde? Dersom de døde i det hele tatt ikke opstår, hvorfor lar de sig da døpe for dem?

30 Hvorfor setter også vi oss hver time i fare?

31 Jeg dør hver dag, så sant som jeg kan rose mig av eder, brødre, i Kristus Jesus, vår Herre.

32 Var det på menneskelig vis jeg stred med ville dyr i Efesus, hvad vinning har jeg da av det? Dersom de døde ikke opstår, da la oss ete og drikke, for imorgen dør vi!

33 Far ikke vill! Dårlig omgang forderver gode seder.

34 Våkn op for alvor og synd ikke! for somme har ikke kjennskap til Gud; til skam for eder sier jeg det.

35 Men en kunde si: Hvorledes opstår de døde? og med hvad slags legeme kommer de frem?

36 Du dåre! det du sår, blir ikke levendegjort uten det dør.

37 Og når du sår, sår du ikke det legeme som skal bli, men et nakent korn, kan hende av hvete eller av noget annet slag;

38 men Gud gir det et legeme efter sin vilje, og hvert slags sæd sitt eget legeme.

39 Ikke alt kjøtt er det samme kjøtt, men ett er kjøtt i mennesker, et annet i fe, et annet i fugler, et annet i fisker.

40 Og der er himmelske legemer, og der er jordiske legemer; men én herlighet har de himmelske legemer, en annen de jordiske.

41 Én glans har solen, og en annen månen, og en annen stjernene; for den ene stjerne skiller sig fra den andre i glans.

42 Så er det og med de dødes opstandelse. Det såes i forgjengelighet; det opstår i uforgjengelighet;

43 det såes i vanære, det opstår i herlighet; det såes i skrøpelighet, det opstår i kraft;

44 der såes et naturlig legeme, der opstår et åndelig legeme. Så visst som det gis et naturlig legeme, gis det og et åndelig legeme.

45 Således er det og skrevet: Det første menneske, Adam, blev til en levende sjel; den siste Adam er blitt til en levendegjørende ånd.

46 Men det åndelige er ikke det første, men det naturlige, derefter det åndelige.

47 Det første menneske var av jorden, jordisk; det annet menneske er av himmelen.

48 Sådan som den jordiske var, så er og de jordiske, og sådan som den himmelske er, så skal og de himmelske være,

49 og likesom vi har båret den jordiskes billede, så skal vi og bære den himmelskes billede.

50 Men dette sier jeg, brødre, at kjød og blod kan ikke arve Guds rike, heller ikke arver forgjengelighet uforgjengelighet.

51 Se, jeg sier eder en hemmelighet: Vi skal ikke alle hensove, men vi skal alle forvandles,

52 i et nu, i et øieblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal opstå uforgjengelige, og vi skal forvandles.

53 For dette forgjengelige skal bli iklædd uforgjengelighet, og dette dødelige bli iklædd udødelighet.

54 Og når dette forgjengelige er iklædd uforgjengelighet, og dette dødelige er iklædd udødelighet, da opfylles det ord som er skrevet: Døden er opslukt til seier.

55 Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?

56 Men dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven;

57 men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!

58 Derfor, mine elskede brødre, vær faste, urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da I vet at eders arbeide ikke er unyttig i Herren!

16 Men vedkommende innsamlingen til de hellige, da skal I gjøre således som jeg har ordnet det for menighetene i Galatia.

På hver første dag i uken legge enhver av eder hjemme hos sig selv til side det han får lykke til, forat innsamlingen ikke skal skje først da når jeg kommer.

Når jeg så er kommet, skal jeg sende dem som I selv velger, med brev, for å føre eders kjærlighetsgave til Jerusalem;

men er det verdt at jeg selv reiser, skal de reise i følge med mig.

Jeg kommer til eder når jeg har reist igjennem Makedonia; for Makedonia reiser jeg igjennem;

men hos eder blir jeg kan hende nogen tid, eller endog vinteren over, forat jeg kan få følge av eder dit jeg siden skal reise.

For jeg tenker ikke å se eder nu på gjennemreisen; for jeg håper å bli nogen tid hos eder, om Herren tillater det.

I Efesus blir jeg inntil pinsen;

for en stor og virksom dør er oplatt for mig, og det er mange motstandere.

10 Når Timoteus kommer, da se til at han kan være hos eder uten frykt! for han gjør Herrens gjerning, likesom jeg;

11 ingen må derfor ringeakte ham. Og følg ham på vei i fred, forat han kan komme til mig! for jeg venter på ham med brødrene.

12 Vedkommende broderen Apollos, da bad jeg ham meget at han skulde fare til eder sammen med brødrene; han var aldeles ikke villig til å komme nu, men han vil komme når han får tid.

13 Vær årvåkne, stå fast i troen, vær mandige, vær sterke!

14 La alt hos eder skje i kjærlighet!

15 Jeg formaner eder, brødre: I kjenner Stefanas' hus, at det er førstegrøden av Akaia, og at de har stilt sig til tjeneste for de hellige;

16 vis og I ærbødighet mot dem og mot enhver som hjelper til og gjør sig møie!

17 Jeg gleder mig over at Stefanas og Fortunatus og Akaikus er her; for de har utfylt savnet av eder;

18 for de har vederkveget min og eders ånd. Skjønn derfor på slike!

19 Menighetene i Asia hilser eder. Akvilas og Priska tillikemed menigheten i deres hus hilser eder meget i Herren.

20 Alle brødrene hilser eder. Hils hverandre med et hellig kyss!

21 Hilsen med min, Paulus' hånd:

22 Om nogen ikke elsker Herren, han være forbannet! Maran ata.

23 Den Herre Jesu nåde være med eder!

24 Min kjærlighet er med eder alle i Kristus Jesus.