2 Samuel 21-22

Det Norsk Bibelselskap 1930

21 I Davids tid var det engang en hungersnød som varte i tre år efter hverandre. Da søkte David Herrens åsyn, og Herren svarte: Det er fordi det hviler blodskyld på Saul og hans hus, siden han drepte gibeonittene.

² Kongen lot da gibeonittene kalle og talte med dem. Gibeonittene hørte ikke til Israels barn, men var av de amoritter som var blitt tilbake i landet, og Israels barn hadde svoret dem en ed, men Saul søkte å slå dem ihjel i sin nidkjærhet for Israels og Judas barn.

³ David sa til gibeonittene: Hvad skal jeg gjøre for eder, og hvormed skal jeg gjøre soning, så I velsigner Herrens arv?

⁴ Gibeonittene svarte: Vi krever ikke sølv eller gull hos Saul og hans hus, og vi har ikke rett til å drepe nogen mann i Israel. Han sa: Hvad I krever, vil jeg gjøre for eder.

⁵ Og de sa til kongen: Den mann som ødela oss, og som hadde i sinne å utrydde oss, så det ikke skulde finnes nogen av oss igjen innen hele Israels landemerker -

⁶ la oss av hans sønner få syv menn, så vil vi henge dem op for Herren i Gibea, hvor Saul, Herrens utvalgte, hørte hjemme. Kongen svarte: Jeg skal gi eder dem.

⁷ Kongen sparte Mefiboset, sønn av Jonatan, Sauls sønn, for den eds skyld som de - David og Jonatan, Sauls sønn - hadde svoret hverandre ved Herren.

⁸ Men de to sønner som Rispa, Ajas datter, hadde fått med Saul, Armoni og Mefiboset, og de fem sønner som Mikal^[a], Sauls datter, hadde fått med Adriel, sønn av meholatitten Barsillai, dem tok kongen

⁹ og overgav dem til gibeonittene, og de hengte dem op på fjellet for Herrens åsyn; de omkom alle syv på en gang. Det var i de første dager av høsten, i begynnelsen av bygghøsten, de blev drept.

¹⁰ Men Rispa, Ajas datter, tok sin sørgedrakt og bredte den ut på klippen fra høstens begynnelse inntil det strømmet vann ned på dem fra himmelen^[b]; og hun lot ikke himmelens fugler få slå ned på dem om dagen eller markens ville dyr om natten.

¹¹ Da David fikk vite hvad Rispa, Ajas datter, Sauls medhustru, hadde gjort,

¹² tok han avsted og hentet Sauls og hans sønn Jonatans ben fra mennene i Jabes i Gilead, som hemmelig hadde tatt dem bort fra torvet i Betsan; der hadde filistrene hengt dem op den dag de slo Saul på Gilboa.

¹³ Og da han hadde ført Sauls og hans sønn Jonatans ben op derfra, samlet de også benene av dem som var hengt,

¹⁴ og de begravde Sauls og hans sønn Jonatans ben i Benjamins land, i Sela, i hans far Kis' grav. De gjorde alt det kongen hadde befalt. Og derefter hørte Gud landets bønn.

¹⁵ Atter kom det til krig mellem filistrene og Israel; og David drog ned med sine menn, og de stred med filistrene. David blev trett,

¹⁶ og Jisbo-Benob, som hørte til Rafas barn - han hadde en lanse som veide tre hundre sekel kobber, og han var omgjordet med et nytt sverd - han tenkte på å slå David ihjel.

¹⁷ Men Abisai, Serujas sønn, kom ham til hjelp og slo filisteren og drepte ham. Da svor Davids menn og sa til ham: Du skal ikke mere dra ut med oss i striden, forat du ikke skal utslukke Israels lys.

¹⁸ Siden blev det atter strid med filistrene; det var ved Gob; da slo husatitten Sibbekai Saf, som hørte til Rafas barn.

¹⁹ Ennu en gang blev det strid med filistrene ved Gob, og betlehemitten Elhanan, sønn av Ja'are-Orgim, slo gittitten Goliat, som hadde et spyd hvis skaft var som en veverstang.

²⁰ Så kom det atter til strid ved Gat. Der var en høivoksen mann som hadde seks fingrer på hver hånd og seks tær på hver fot - i alt fireogtyve fingrer og tær; han var og en efterkommer av Rafa.

²¹ Han hånte Israel; men Jonatan, sønn av Davids bror Simea, hugg ham ned.

²² Disse fire var efterkommere av Rafa i Gat, og de falt for Davids og hans menns hånd.

22 David kvad denne sang for Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd.

² Og han sa: Herren er min klippe og min festning og min redder,

³ min klippefaste Gud, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg og min tilflukt, min frelser; fra vold frelser du mig.

⁴ Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.

⁵ Dødens bølger omspente mig, fordervelsens strømmer forferdet mig.

⁶ Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig.

⁷ I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for hans ører.

⁸ Da rystet og bevet jorden, himmelens grunnvoller skalv, og de rystet; for hans vrede var optendt.

⁹ Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham.

¹⁰ Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter.

¹¹ Og han fór på kjeruber og fløi, og han lot sig se på vindens vinger.

¹² Og han gjorde mørke til skjul rundt omkring sig, vannmasser, tykke skyer.

¹³ Frem av glansen foran ham brente gloende kull.

¹⁴ Herren tordnet fra himmelen, den Høieste lot sin røst høre.

¹⁵ Og han utsendte piler og spredte dem^[c] omkring - lyn og forvirret dem.

¹⁶ Da kom havets strømmer til syne; jordens grunnvoller blev avdekket ved Herrens trusel, for hans neses åndepust.

¹⁷ Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann.

¹⁸ Han fridde mig ut fra min sterke fiende, fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige.

¹⁹ De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte.

²⁰ Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig.

²¹ Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet.

²² For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud;

²³ for alle hans lover hadde jeg for øie, og fra hans bud vek jeg ikke,

²⁴ og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd.

²⁵ Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter min renhet for hans øine.

²⁶ Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise stridsmann viser du dig rettvis,

²⁷ mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang^[d].

²⁸ Elendige folk frelser du, men dine øine er mot de overmodige; dem fornedrer du.

²⁹ For du er mitt lys, Herre, og Herren opklarer mitt mørke.

³⁰ For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, ved min Gud springer jeg over murer.

³¹ Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham.

³² For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe foruten vår Gud?

³³ Gud, han er mitt sterke vern og leder den ulastelige på hans vei.

³⁴ Han gir ham føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider.

³⁵ Han oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen.

³⁶ Og du gir mig din frelse til skjold, og din mildhet gjør mig stor.

³⁷ Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke.

³⁸ Jeg vil forfølge mine fiender og ødelegge dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem.

³⁹ Jeg gjør ende på dem og knuser dem, så de ikke kan reise sig; de faller under mine føtter.

⁴⁰ Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig.

⁴¹ Og mine fiender lar du vende mig ryggen, mine avindsmenn utrydder jeg.

⁴² De ser sig om, men der er ingen frelser - efter Herren, men han svarer dem ikke.

⁴³ Og jeg knuser dem som jordens støv; jeg sønderknuser dem, tramper dem ned som søle på gatene.

⁴⁴ Og du redder mig fra mitt folks kamper, du bevarer mig til å være hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenner, tjener mig.

⁴⁵ Fremmede kryper for mig; bare de hører om mig, blir de mig lydige.

⁴⁶ Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger.

⁴⁷ Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses klippefaste Gud,

⁴⁸ den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig,

⁴⁹ og som fører mig ut fra mine fiender; over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig.

⁵⁰ Derfor vil jeg prise dig, Herre, blandt hedningene og lovsynge ditt navn.

⁵¹ Han gjør frelsen stor for sin konge, og han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.