1 Mosebok 11-12

Det Norsk Bibelselskap 1930

11 Og hele jorden hadde ett tungemål og ens tale.

² Og da de drog frem mot øst, fant de en slette i landet Sinear, og de bosatte sig der.

³ Og de sa til hverandre: Kom, la oss gjøre teglsten og brenne dem vel! Og de brukte tegl istedenfor sten, og jordbek istedenfor kalk.

⁴ Så sa de: Kom, la oss bygge oss en by med et tårn som når op til himmelen, og gjøre oss et navn, så vi ikke skal spres over hele jorden!

⁵ Da steg Herren ned for å se byen og tårnet som menneskenes barn hadde begynt å bygge.

⁶ Og Herren sa: Se, de er ett folk, og ett tungemål har de alle; dette er det første de tar sig fore, og nu vil intet være umulig for dem, hvad de så får i sinne å gjøre.

⁷ La oss da stige ned der og forvirre deres tungemål, så den ene ikke forstår den andres tungemål!

⁸ Så spredte Herren dem derfra over hele jorden, og de holdt op med å bygge på byen.

⁹ Derfor kalte de den Babel; for der forvirret Herren hele jordens tungemål, og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.

¹⁰ Dette er historien om Sems ætt: Da Sem var hundre år gammel, fikk han sønnen Arpaksad to år efter vannflommen.

¹¹ Og efterat Sem hadde fått Arpaksad, levde han ennu fem hundre år og fikk sønner og døtre.

¹² Da Arpaksad var fem og tretti år gammel, fikk han sønnen Salah.

¹³ Og efterat Arpaksad hadde fått Salah, levde han ennu fire hundre og tre år og fikk sønner og døtre.

¹⁴ Da Salah var tretti år gammel, fikk han sønnen Eber.

¹⁵ Og efterat Salah hadde fått Eber, levde han ennu fire hundre og tre år og fikk sønner og døtre.

¹⁶ Da Eber var fire og tretti år gammel, fikk han sønnen Peleg.

¹⁷ Og efterat Eber hadde fått Peleg, levde han ennu fire hundre og tretti år og fikk sønner og døtre.

¹⁸ Da Peleg var tretti år gammel, fikk han sønnen Re'u.

¹⁹ Og efterat Peleg hadde fått Re'u, levde han ennu to hundre og ni år og fikk sønner og døtre.

²⁰ Da Re'u var to og tretti år gammel, fikk han sønnen Serug.

²¹ Og efterat Re'u hadde fått Serug, levde han ennu to hundre og syv år og fikk sønner og døtre.

²² Da Serug var tretti år gammel, fikk han sønnen Nakor.

²³ Og efterat Serug hadde fått Nakor, levde han ennu to hundre år og fikk sønner og døtre.

²⁴ Da Nakor var ni og tyve år gammel, fikk han sønnen Tarah.

²⁵ Og efterat Nakor hadde fått Tarah, levde han ennu hundre og nitten år og fikk sønner og døtre.

²⁶ Da Tarah var sytti år gammel, fikk han sønnene Abram, Nakor og Haran.

²⁷ Dette er historien om Tarah og hans ætt: Tarah fikk sønnene Abram, Nakor og Haran. Og Haran fikk sønnen Lot.

²⁸ Og Haran døde hos sin far Tarah i sitt fedreland, i Ur i Kaldea.

²⁹ Og Abram og Nakor tok sig hustruer; Abrams hustru hette Sarai, og Nakors hustru hette Milka og var en datter av Haran, far til Milka og Jiska.

³⁰ Og Sarai var ufruktbar, hun hadde ikke noget barn.

³¹ Og Tarah tok med sig Abram, sin sønn, og Lot, Harans sønn, sin sønnesønn, og Sarai, sin sønnekone, sin sønn Abrams hustru; og de drog ut sammen fra Ur i Kaldea for å reise til Kana'ans land, og de kom til Karan og bosatte sig der.

³² Og Tarahs dager blev to hundre og fem år; så døde Tarah i Karan.

12 Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise dig!

² Og jeg vil gjøre dig til et stort folk; jeg vil velsigne dig og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse!

³ Og jeg vil velsigne dem som velsigner dig, og den som forbanner dig, vil jeg forbanne; og i dig skal alle jordens slekter velsignes

⁴ Så drog Abram bort som Herren hadde sagt til ham, og Lot drog med ham. Og Abram var fem og sytti år gammel da han drog ut fra Karan.

⁵ Og Abram tok med sig Sarai, sin hustru, og Lot, sin brorsønn, og all deres eiendom som de hadde vunnet, og de folk som de hadde fått i Karan; og de drog ut for å reise til Kana'ans land, og de kom til Kana'ans land.

⁶ Og Abram drog gjennem landet til Sikem-bygden, til Mores terebintelund; og kana'anittene bodde dengang der i landet.

⁷ Da åpenbarte Herren sig for Abram og sa: Din ætt vil jeg gi dette land. Og han bygget der et alter for Herren, som hadde åpenbaret sig for ham.

⁸ Derfra flyttet han til fjellene østenfor Betel og slo op sitt telt med Betel i vest og Ai i øst; og han bygget der et alter for Herren og påkalte Herrens navn.

⁹ Og Abram drog efter hvert videre til sydlandet^[a].

¹⁰ Så blev det hungersnød i landet; og Abram drog ned til Egypten for å opholde sig der, for hungersnøden var stor i landet.

¹¹ Og da han ikke hadde langt igjen til Egypten, sa han til Sarai, sin hustru: Jeg vet jo at du er en vakker kvinne.

¹² Når nu egypterne får se dig, vil de si: Dette er hans hustru, og så slår de mig ihjel og lar dig leve.

¹³ Kjære, si at du er min søster, så det kan gå mig vel, og mitt liv kan bli spart for din skyld!

¹⁴ Da nu Abram kom til Egypten, så egypterne at kvinnen var meget vakker.

¹⁵ Også Faraos høvdinger så henne og roste henne for Farao, og så blev kvinnen hentet til Faraos hus.

¹⁶ Og han gjorde vel imot Abram for hennes skyld, og han fikk både småfe og storfe og asener og træler og trælkvinner og aseninner og kameler.

¹⁷ Men Herren hjemsøkte Farao og hans hus med store plager for Abrams hustru Sarais skyld.

¹⁸ Da kalte Farao Abram til sig og sa: Hvad er det du har gjort imot mig? Hvorfor lot du mig ikke vite at hun er din hustru?

¹⁹ Hvorfor sa du: Hun er min søster, så jeg tok henne til hustru? Se, her har du din hustru, ta henne og gå!

²⁰ Og Farao gav nogen menn befaling til å følge ham på veien med hans hustru og alt det han eide.