Esaias 25-28

Det Norsk Bibelselskap 1930

25 Herre, du er min Gud; jeg vil ophøie dig, jeg vil prise ditt navn, for du har gjort underverk; dine råd fra gammel tid er sannhet og trofasthet.

² For du har gjort en by til en stenhaug, en fast by til en grusdynge, du har ødelagt de fremmedes palasser, så det ikke mere er nogen by; de skal aldri mere bygges op igjen.

³ Derfor skal et sterkt folk ære dig, de ville hedningers stad skal frykte dig;

⁴ for du har vært et vern for den ringe, et vern for den fattige i hans trengsel, et ly mot regnskyll, en skygge mot hete; for voldsmenns fnysen er som regnskyll mot en vegg.

⁵ Som du demper hete i tørt land, så demper du de fremmedes bulder; som hete ved skyggen av en sky, så dempes voldsmenns sang.

⁶ Og Herren, hærskarenes Gud, skal på dette fjell gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin, med fete, margfulle retter, med klaret gammel vin.

⁷ Og han skal på dette fjell tilintetgjøre det slør som omslører alle folkene, og det dekke som dekker alle hedningefolkene.

⁸ Han skal opsluke døden for evig, og Herren, Israels Gud, skal tørke gråten av alle ansikter, og sitt folks vanære skal han ta bort fra hele jorden; for Herren har talt.

⁹ På den tid skal de si: Se, der er vår Gud, han som vi ventet skulde frelse oss, dette er Herren som vi ventet på; la oss fryde og glede oss i hans frelse!

¹⁰ For Herrens hånd skal hvile på dette fjell; men Moab skal tredes ned i sitt eget land, likesom halm tredes ned i gjødselvann.

¹¹ Og Moab skal brede ut sine hender der, likesom svømmeren breder ut sine hender for å svømme; men Herren skal kue dets stolthet til tross for dets henders kunstgrep.

¹² Og dine^[a] murers høie festning skal han rive ned, omstyrte, jevne med jorden, så den ligger i støvet.

26 På den dag skal denne sang synges i Juda land: En sterk by har vi, frelse setter han til mur og vern.

² Lat op portene, så et rettferdig folk kan gå inn, et folk som holder fast ved sin troskap.

³ Den som har et grunnfestet sinn, ham lar du alltid ha fred, for til dig setter han sin lit.

⁴ Sett eders lit til Herren til alle tider! For i Herren, Israels Gud, har vi en evig klippe.

⁵ For han har nedbøiet dem som bodde i det høie, den kneisende stad; han støtte den ned, ja støtte den ned til jorden, slo den ned i støvet.

⁶ Den blev trådt under føtter, under de elendiges føtter, de ringes steg.

⁷ Den rettferdiges sti er jevn; du jevner den rettferdiges vei.

⁸ På dine dommers vei, Herre, ventet vi dig også; til ditt navn og ditt minne stod vår sjels attrå.

⁹ Med min sjel lengtes jeg efter dig om natten, og med min ånd søkte jeg dig. For så snart dine dommer rammer jorden, lærer jordboerne rettferdighet.

¹⁰ Dersom den ugudelige får nåde, så lærer han ikke rettferdighet; i rettvishets land gjør han urett, og han ser ikke Herrens høihet.

¹¹ Herre! Høit opløftet var din hånd, men de så det ikke; de fikk se din nidkjærhet for folket og blev til skamme; ja, ild fortærte dine fiender.

¹² Herre! Du skal hjelpe oss til fred; for alt det vi har gjort, har du utrettet for oss.

¹³ Herre vår Gud! Andre herrer enn du har hersket over oss; ved dig alene priser vi ditt navn.

¹⁴ Døde blir ikke levende, dødninger står ikke op^[b]; derfor hjemsøker og ødelegger du dem og gjør hvert minne om dem til intet.

¹⁵ Du øker folket, Herre! Du øker folket og viser din herlighet; du flytter alle landets grenser langt ut.

¹⁶ Herre! I nøden søkte de dig; de opsendte stille bønner da din tukt kom over dem.

¹⁷ Likesom en fruktsommelig kvinne vrir sig og skriker i sine veer når hun skal føde, således gikk det oss for din vredes skyld, Herre!

¹⁸ Vi var fruktsommelige, vi vred oss; men da vi fødte, var det bare vind; frelse gav vi ikke landet, og ingen blev født til å bo på jorden.

¹⁹ Dine døde skal bli levende, mine lik skal opstå; våkn op og juble, I som bor i støvet! For dugg over grønne urter er din dugg, og jorden gir dødninger tilbake til livet.

²⁰ Gå, mitt folk, gå inn i dine kammer og lukk dørene efter dig! Skjul dig et lite øieblikk, inntil vreden går over!

²¹ For se, Herren går ut fra sitt sted for å hjemsøke jordboerne for deres misgjerning, og jorden skal la det blod som er utøst på den, komme for dagen og ikke mere dekke sine drepte.

27 På den tid skal Herren med sitt sverd, det hårde og store og sterke, hjemsøke Leviatan, den lettfarende drage^[c], og Leviatan, den buktede drage, og han skal drepe uhyret som er i havet^[d].

² På den tid [skal de synge:] Der er en edel vingård; syng om den!

³ Jeg, Herren, er dens vokter, hvert øieblikk vanner jeg den; forat ikke nogen skal hjemsøke den, vokter jeg den dag og natt.

⁴ Vrede har jeg ikke mot den. Hadde jeg torner og tistler mot mig i krig, da vilde jeg gå løs på dem og brenne dem op alle sammen,

⁵ dersom de da ikke skulde søke vern hos mig, gjøre fred med mig, ja, gjøre fred med mig.

⁶ I de kommende dager skal Jakob skyte røtter, Israel blomstre og få skudd, og de skal fylle jorderike med frukt.

⁷ Har vel Herren slått Israel så hårdt som han slo den som slo ham? Eller blev han drept således som hans fiender blev drept?

⁸ Med måte gikk du i rette med folket da du jaget det fra dig. Herren drev det bort med sitt hårde vær på østenvindens dag.

⁹ Derfor blir Jakobs misgjerning utsonet, og det at hans synd blir tatt bort, gir full frukt, når alle alterstener blir knust som kalkstener, og Astarte-billeder og solstøtter ikke reiser sig mere.

¹⁰ For den faste by ligger forlatt, en folketom bolig, øde som ørkenen. Kalver beiter der; der hviler de og fortærer dens kvister;

¹¹ når dens grener blir tørre, brytes de av, kvinner kommer og gjør op ild med dem. For dette er ikke noget forstandig folk; derfor forbarmer dets skaper sig ikke over det, og han som dannet det, er ikke nådig mot det.

¹² Og det skal skje på den tid at Herren skal slå ned frukter like fra Storelven^[e] til Egyptens bekk, og I, Israels barn, I skal sankes op en for en.

¹³ Og det skal skje på den tid at de skal støte i en stor basun, og da skal de komme de fortapte i Assurs land og de fordrevne i Egyptens land, og de skal tilbede Herren på det hellige berg i Jerusalem.

28 Ve Efra'ims drukne menns stolte krone og den falmende blomst, hans fagre pryd, som troner over den fete dal^[f], der de ligger drukne av vin.

² Se, Herren sender en som er sterk og veldig^[g], lik en haglskur, en ødeleggende storm; som en flom av mektige, overstrømmende vann slår han alt til jorden med makt.

³ Med føtter skal den tredes ned, Efra'ims drukne menns stolte krone,

⁴ og med den falmende blomst, hans fagre pryd, som troner over den fete dal, skal det gå som med den fiken som er moden før sommeren er der: Så snart en ser den, sluker han den, mens den ennu er i hans hånd.

⁵ På den tid skal Herren, hærskarenes Gud, være en fager krone og en herlig krans for resten av sitt folk,

⁶ og en doms ånd for den som sitter til doms, og styrke for dem som driver krigen tilbake til porten^[h].

⁷ Men også de som er her^[i], raver av vin og tumler av sterk drikk; prest og profet raver av sterk drikk, er overveldet av vin, tumler av sterk drikk; de raver i sine syner, vakler i sine dommer;

⁸ for alle bord er fulle av vemmelig spy, det finnes ikke en ren flekk.

⁹ Hvem^[j] vil han lære kunnskap, og hvem vil han få til å forstå budskap? Er det barn som nettop er avvent fra melken, tatt bort fra brystet?

¹⁰ For bud på bud^[k], bud på bud, regel på regel, regel på regel, litt her, litt der.

¹¹ Ja, ved folk med stammende leber og i et annet tungemål skal han tale til dette folk,

¹² han som sa til dem: Dette er ro, unn den mødige ro, og dette er hvile. Men de vilde ikke høre.

¹³ Så skal da Herrens ord bli dem bud på bud, bud på bud, regel på regel, regel på regel, litt her, litt der, så de skal gå og falle baklengs og knuses og bindes og fanges.

¹⁴ Derfor hør Herrens ord, I spottere, I som hersker over folket her i Jerusalem!

¹⁵ Fordi I sier: Vi har gjort en pakt med døden og et forbund med dødsriket; når den susende svepe farer frem, skal den ikke nå oss; for vi har gjort løgn til vår tilflukt og svik til vårt skjul -

¹⁶ derfor sier Herren, Israels Gud, så: Se, jeg har lagt i Sion en grunnsten, en prøvet sten, en kostelig, fast hjørnesten; den som tror, haster ikke^[l].

¹⁷ Og jeg vil gjøre rett til målesnor og rettferdighet til lodd, og hagl skal rive bort løgnens tilflukt, og skjulet skal vannene skylle bort.

¹⁸ Og eders pakt med døden skal slettes ut, og eders forbund med dødsriket skal ikke stå fast; når den susende svepe farer frem, da skal I bli trådt ned.

¹⁹ Hver gang den farer frem, skal den rive eder bort; hver morgen skal den fare frem, både dag og natt, og det skal være bare redsel å forstå budskapet;

²⁰ for sengen er for kort til å strekke sig ut i, og teppet for smalt til å svøpe sig i.

²¹ For Herren skal reise sig likesom ved Perasim-fjellet, som i dalen ved Gibeon skal han vredes, for å gjøre sin gjerning? en underlig gjerning, og utrette sitt arbeid, et uhørt arbeid.

²² Og nu, spott ikke, forat ikke eders bånd skal bli strammet! For tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom over hele jorden har jeg hørt fra Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud.

²³ Vend øret til og hør min røst, gi akt og hør min tale!

²⁴ Når plogmannen vil så, holder han da alltid på med å pløie, åpne og harve sin jord?

²⁵ Når han har jevnet sin aker, spreder han da ikke ut dill og karve og sår hvete i rader og bygg på avmerket sted og spelt i kanten?

²⁶ Hans Gud har vist ham den rette måte, han lærte ham det.

²⁷ For en tresker ikke dill med treskeslede, ruller heller ikke vognhjul over karve; men med stav banker en ut dill, og karve med kjepp.

²⁸ Blir vel brødkorn knust? Nei, en tresker det ikke uavlatelig, og når en driver sine vognhjul og sine hester over det, knuser en det ikke.

²⁹ Også dette kommer fra Herren, hærskarenes Gud; han er underfull i råd, stor i visdom.