Add parallel Print Page Options

18 Hør, du land med hvinende vinger[a] bortenfor Etiopias strømmer,

du som sender bud over havet[b] og i rørbåter over vannene! Gå avsted, I raske sendebud, til det ranke folk med den glinsende hud, til det folk som er fryktet viden om, det folk som stadig bruker målesnor[c] og treder ned, det folk hvis land gjennemskjæres av strømmer!

Alle I jorderikes innbyggere, I som bor på jorden! Når det løftes banner på fjellene, da se til, og når det støtes i basun, da hør efter!

For så sa Herren til mig: Jeg vil være stille og se til i min bolig når heten brenner på en solskinnsdag, når skyen dugger i høstens hete.

For før høsten, når blomstringen er til ende, og blomsten blir til en modnende drue, da skjærer han rankene av med havekniver, og kvistene hugger han av og fører dem bort.

De blir alle overlatt til fjellenes rovfugler og til landets ville dyr; rovfuglene skal holde til der om sommeren, og alle landets ville dyr om vinteren.

På den tid skal det bæres gaver til Herren, hærskarenes Gud, fra det ranke folk med den glinsende hud, fra det folk som er fryktet viden om, det folk som stadig bruker målesnor og treder ned, det folk hvis land gjennemskjæres av strømmer - til det sted hvor Herrens, hærskarenes Guds navn bor, til Sions berg.

19 Utsagn om Egypten. Se, Herren farer frem på en lett sky og kommer til Egypten, og Egyptens avguder bever for hans åsyn, og egypternes hjerter smelter i deres indre.

Og jeg vil egge egypter mot egypter, så de skal stride hver mot sin bror og hver mot sin næste, by mot by, rike mot rike.

Og egypternes ånd skal svikte i deres indre, og deres råd vil jeg gjøre til intet; de skal søke til sine avguder og trollmenn og dødningemanere og sannsigere.

Jeg vil overgi Egypten i en hård herres hånd, og en streng konge skal herske over dem, sier Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud.

Og vannet i havet[d] blir borte, og elven blir tørr, aldeles uttørret,

og elvene stinker, Egyptens strømmer minker og blir tørre; rør og siv visner;

engene ved strømmen, ved strømmens bredd, og alt akerland ved strømmen tørker bort, spredes av vinden og er ikke mere.

Fiskerne klager, og alle de som kaster krok i strømmen, sørger, og de som setter garn i vannet, er motløse,

og de som arbeider med heklet lin, blir til skamme, og de som vever fint hvitt tøi.

10 Landets grunnpiller er knust; alle de som arbeider for lønn, er sorgfulle i hu.

11 Bare dårer er Soans høvdinger; de viseste blandt Faraos rådgivere gir uforstandige råd. Hvorledes kan I si til Farao: Jeg er en ætling av vismenn, en ætling av fortidens konger?

12 Hvor er de da dine vismenn, at de kunde forkynne dig, at de kunde forstå hvad råd Herren, hærskarenes Gud, har tatt om Egypten?

13 Soans høvdinger er blitt dårer, Nofs høvdinger er blitt narret, og overhodene for stammene har ført Egypten vill.

14 Herren har utøst i deres indre en svimmelhets-ånd, og de har ført Egypten vill i all dets gjerning, som en drukken mann forvillet tumler om i sitt spy.

15 Og ikke skal nogen gjerning lykkes for Egypten, enten det så er hode eller hale, palmegren eller siv som gjør den.

16 På den tid skal Egypten være som kvinner; det skal forferdes og frykte for Herrens, hærskarenes Guds løftede hånd, som han svinger imot det.

17 Og Juda land skal være en redsel for Egypten; så ofte nogen nevner det for dem, skal de skjelve for det råd som Herren, hærskarenes Gud, tar mot det.

18 På den tid skal det være fem byer i Egyptens land som taler Kana'ans tungemål og sverger Herren, hærskarenes Gud, troskap; en av dem skal kalles Ir-Haheres[e].

19 På den tid skal det være et alter for Herren midt i Egyptens land, og en støtte for Herren ved dets landemerke.

20 Og det skal være til et tegn og et vidne i Egyptens land for Herren, hærskarenes Gud; når de roper til Herren over undertrykkerne, skal han sende dem en frelser og stridsmann og fri dem ut.

21 Og Herren skal gi sig til kjenne for Egypten, og egypterne skal kjenne Herren på den tid, og de skal bære frem slaktoffer og matoffer og gjøre løfter til Herren og holde dem.

22 Herren skal slå Egypten, han skal slå, men også læge, og de skal vende om til Herren, og han skal bønnhøre dem og læge dem.

23 På den tid skal det være en ryddet vei fra Egypten til Assyria, og assyrerne skal komme til Egypten, og egypterne til Assyria, og egypterne skal tjene Herren sammen med assyrerne.

24 På den tid skal Israel være den tredje med Egypten og med Assyria, en velsignelse midt på jorden,

25 fordi Herren, hærskarenes Gud, har velsignet det og sagt: Velsignet være mitt folk Egypten og mine henders verk Assyria og min arv Israel!

20 I det år da Tartan kom til Asdod, da assyrerkongen Sargon sendte ham dit, og han stred imot Asdod og inntok byen -

på den tid talte Herren ved Esaias, Amos' sønn, og sa: Du skal løse hårkjortelen[f] av dine lender og dra skoen av din fot! Og han gjorde så og gikk naken[g] og barfotet.

Da sa Herren: Likesom min tjener Esaias har gått naken og barfotet og nu i tre år har vært et tegn og varsel om Egypten og Etiopia,

således skal kongen i Assyria føre bort fangene fra Egypten og de landflyktige fra Etiopia, de unge og de gamle, nakne og barfotede og med bar bak, til vanære for Egypten.

Da skal de forferdes og ha skam av Etiopia, som de satte sitt håp til, og av Egypten, som de var stolte av.

På den tid skal de som bor her i kystlandet[h], si: Se, således er det gått dem vi satte vårt håp til, dem som vi tydde til efter hjelp, for å fries fra kongen i Assyria. Hvorledes skal da vi komme unda?

21 Utsagn om Havørkenen[i]. Som stormvinder i ørkenen farer frem, kommer det fra ørkenen, fra det forferdelige land.

Et hårdt syn er mig kunngjort: Røveren røver og ødeleggeren ødelegger. Dra op, Elam[j]! Treng på, Media! Hvert sukk gjør jeg ende på.

Derfor er mine lender fulle av smerte, veer har grepet mig, som den fødendes veer; jeg vrir mig så jeg ikke kan høre; jeg er forferdet så jeg ikke kan se.

Mitt sinn er forvirret, redsel har forferdet mig; aftenen, som var min lyst, har han[k] gjort til redsel for mig.

De dekker bordet, vakten våker, de eter og drikker - op, I høvdinger, smør skjoldene!

For så sa Herren til mig: Gå og still vaktmannen ut! Det han ser, skal han melde.

Og ser han et tog av ryttere, par efter par, et tog av asener, et tog av kameler, da skal han gi akt, gi nøie akt.

Da ropte han som en løve: Herre, på vakt står jeg alltid om dagen, og på min post er jeg stilt hver en natt;

men se der! Der kommer et tog av ridende menn, par av ryttere! - Og han tok til orde og sa: Falt, falt er Babel, og alle dets guders billeder har han[l] knust og kastet til jorden.

10 Du mitt knuste, mitt gjennemtreskede folk! Det jeg har hørt av Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud, har jeg kunngjort for eder.

11 Utsagn om Duma[m]. Til mig roper de fra Se'ir: Vekter! Hvor langt er det på natten? Vekter! Hvor langt er det på natten?

12 Vekteren svarer: Det kommer morgen, men også natt; vil I spørre[n], så spør - kom igjen!

13 Utsagn mot Arabia. I skogen i Arabia skal I overnatte, I karavaner av dedanitter!

14 Ut til de tørste fører de vann; de som bor i Temas land, kommer de flyktende i møte med brød;

15 for de flykter for sverdet, for det dragne sverd og den spente bue og for krigens trykk.

16 For så har Herren sagt til mig: Om et år, således som en dagarbeider regner året, skal det være forbi med all Kedars herlighet.

17 Og tallet på de buer som levnes Kedars helter, skal bli lite; for Herren, Israels Gud, har talt.

22 Utsagn om Syne-dalen[o]. Hvad fattes dig siden alt ditt folk er steget op på takene?

Du larmfulle, du brusende stad, du jublende by! Dine drepte er ikke drept med sverd og ikke død i krig.

Dine høvdinger har alle sammen flyktet bort, uten bue er de fanget; alle som fantes i dig, er fanget, enda de hadde flyktet langt bort.

Derfor sier jeg: Se bort fra mig! Jeg må gråte bittert. Treng ikke inn på mig for å trøste mig over mitt folks undergang!

For en dag med forferdelse og nedtramping og forvirring holder Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, i Syne-dalen[p]; murer brytes ned, og skrik lyder op imot fjellet.

Elam[q] bærer kogger, drar frem med stridsmenn på vogner og med ryttere, og Kir[r] har tatt dekket av sitt skjold.

Dine herligste daler fylles med vogner, og rytterne stiller sig op imot portene.

Så tar Herren dekket bort fra Juda, og du ser dig på den dag om efter rustningene i skoghuset[s],

og I ser at Davids stad har mange revner, og I samler vannet i den nedre dam,

10 og I teller Jerusalems hus, og I river husene ned for å styrke muren,

11 og I gjør en grav mellem begge murene for vannet fra den gamle dam; men I ser ikke op til ham som gjorde dette[t], og ham som uttenkte det for lang tid siden, ser I ikke.

12 Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, kaller eder den dag til gråt og veklage og til å rake hodet og binde sekk om eder.

13 Men se, der er fryd og glede; de slakter okser, de slakter får, de eter kjøtt og drikker vin; [de sier:] La oss ete og drikke, for imorgen dør vi!

14 Men i mine ører lyder Herrens, hærskarenes Guds åpenbaring: Sannelig, denne misgjerning skal I ikke få utsonet så lenge I lever, sier Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud.

15 Så sier Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud: Gå inn til denne overhovmester Sebna, han som står for huset, og si:

16 Hvad har du her, og hvem har du her, siden du her har hugget dig ut en grav, du som hugger dig ut en grav i høiden, huler dig ut en bolig i berget?

17 Se, Herren skal slynge dig, ja slynge dig bort, mann! Han skal rulle dig sammen,

18 han skal nøste dig til et nøste og kaste dig som en ball bort til et vidtstrakt land; dit skal du, og der skal du dø, og dit skal dine herlige vogner, du skamflekk for din herres hus!

19 Jeg vil støte dig bort fra din post, og fra din plass skal du bli kastet ned.

20 Og på den dag vil jeg kalle min tjener Eljakim, Hilkias' sønn,

21 og jeg vil klæ ham i din kjortel og binde ditt belte om ham og gi din makt i hans hånd, og han skal være en far for Jerusalems innbyggere og for Judas hus.

22 Og jeg vil legge nøklen til Davids hus på hans skulder, og han skal lukke op, og ingen lukke til, og lukke til, og ingen lukke op.

23 Og jeg vil feste ham som en nagle på et sikkert sted, og han skal bli et æressete for sin fars hus.

24 Og de skal henge på ham hele tyngden av hans fars hus, de edle og de ville skudd, alle småkarene, både fatene og alle krukkene[u].

25 På den dag, sier Herren, hærskarenes Gud, skal den nagle som var festet på et sikkert sted, løsne; den skal hugges av og falle ned, og den byrde som hang på den, skal ødelegges; for Herren har talt.

Footnotes

  1. Esaias 18:1 fullt av larmende hærer.
  2. Esaias 18:2 Nilfloden.
  3. Esaias 18:2 med målesnoren utmåler hvad som skal ødelegges. 2KG 21, 13. JES 34, 11.
  4. Esaias 19:5 den overstrømmende Nilflod.
  5. Esaias 19:18 nedbrytningens by.
  6. Esaias 20:2 2KG 1, 8. SKR 13, 4. MTT 3, 4.
  7. Esaias 20:2 1SA 19, 24.
  8. Esaias 20:6 Israels land.
  9. Esaias 21:1 Babel, som skal bli til en stor øde myr; JES 21, 9. 14, 23.
  10. Esaias 21:2 Persia; JES 22, 6.
  11. Esaias 21:4 fienden.
  12. Esaias 21:9 fienden. JER 51, 8. ÅPE 14, 8; 18, 2. 10.
  13. Esaias 21:11 d.e. dødsstillhet; således kalles her Edom på grunn av den fullstendige ødeleggelse som skal ramme det.
  14. Esaias 21:12 senere.
  15. Esaias 22:1 d.e. Jerusalem, hvor profetene skuet syner fra Herren; JES 22, 5.
  16. Esaias 22:5 JES 22, 1.
  17. Esaias 22:6 JES 21, 2.
  18. Esaias 22:6 2KG 16, 9.
  19. Esaias 22:8 1KG 7, 2 fg.
  20. Esaias 22:11 det som rammer Jerusalem. 2KG 19, 25. JES 37, 26.
  21. Esaias 22:24 d.e. hele hans ætt.