Add parallel Print Page Options

Jeg vil synge om min elskede, synge min venns sang om hans vingård. Min venn hadde en vingård på en fruktbar haug.

Og han gravde den om og renset den for sten og plantet edle vintrær i den og bygget et tårn i dens midte og hugg også ut en perse i den; og han ventet at den skulde bære gode druer, men den bar ville.

Og nu, I Jerusalems innbyggere og Judas menn, døm mellem mig og min vingård!

Hvad var det mere å gjøre med min vingård, som jeg ikke har gjort med den? Hvorfor bar den ville druer når jeg ventet at den skulde bære gode?

Så vil jeg nu la eder vite hvad jeg vil gjøre med min vingård: Jeg vil ta bort dens gjerde, så den blir avgnaget; jeg vil rive ned dens mur, så den blir nedtrådt.

Og jeg vil la den ligge øde; den skal ikke skjæres og ikke hakkes, så den skyter op i torn og tistel, og skyene vil jeg byde at de ikke skal la regn falle på den.

For Herrens, hærskarenes Guds vingård er Israels hus, og Judas menn hans kjæreste plantning; og han ventet rett, men se, der er blodsutgydelse; han ventet rettferdighet, men se, der er skrik.

Ve eder som legger hus til hus og mark til mark, inntil det ikke er mere rum tilbake, så I blir boende alene i landet.

I mine ører lyder det fra Herren, hærskarenes Gud: Sannelig, mange hus skal bli øde, store og gode hus skal stå tomme;

10 for en vingård på ti dagers plogland skal gi en bat[a], og en homers utsæd skal gi en efa[b].

11 Ve dem som står tidlig op om morgenen og jager efter sterk drikk, som sitter langt utover aftenen, glødende av vin!

12 Citar og harpe, pauke og fløite og vin har de i sine drikkelag; men Herrens verk ser de ikke, og hans henders gjerning har de ikke øie for.

13 Derfor blir mitt folk bortført uforvarende, dets stormenn lider hunger, og dets larmende hop vansmekter av tørst.

14 Derfor blir dødsriket ennu grådigere og spiler op sin munn umåtelig, og ned farer byens fornemme og dens larmende hop og dens buldrende sverm og alle som jubler i den.

15 Og mennesket blir bøiet, og mannen ydmyket, og de overmodiges øine blir ydmyket.

16 Og høi blir Herren, hærskarenes Gud, ved dommen, og den hellige Gud viser sig hellig ved rettferdighet.

17 Og lam skal beite der som på sin egen mark, og de rikes[c] jord legges øde og fortæres av fremmede.

18 Ve dem som drar på misgjerningen med løgnens tauger og på synden som med vognrep,

19 de som sier: La ham skynde sig, la ham haste med sin gjerning, så vi kan få se den! La det råd som Israels Hellige har tatt, nærme sig, la det komme, så vi kan lære det å kjenne!

20 Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke, som gjør bittert til søtt og søtt til bittert!

21 Ve dem som er vise i egne øine og forstandige i egne tanker!

22 Ve dem som er helter til å drikke vin og dyktige til å blande sterk drikk,

23 de som for gave gir rett til den som har urett, og tar retten fra de rettferdige!

24 Derfor, som ilden fortærer halm, og høi synker sammen i luen, så skal deres rot råtne, og deres blomst fare op som støv; for de har forkastet Herrens, hærskarenes Guds lov og foraktet Israels Helliges ord.

25 Derfor optendes Herrens vrede over hans folk, og han rekker ut sin hånd mot det og slår det, så fjellene bever, og likene ligger som skarnet midt på gatene. Men med alt dette vender hans vrede ikke tilbake, og ennu er hans hånd rakt ut.

26 Og han løfter et banner for hedningefolkene langt borte og piper fienden hit fra jordens ende[d]; og se, hastig og lett kommer han.

27 Der er ingen trett og ingen som snubler blandt dem, ingen som blunder eller sover; beltet om lendene går ikke op, og ingen skorem sønderrives.

28 Fiendens piler er hvesset, og alle hans buer spent; hans hesters hover kan lignes med flintesten, og hans vognhjul er som stormvinden.

29 Hans brøl er som løvinnens, han brøler som de unge løver og brummer og griper sitt rov og bærer det bort, og der er ingen som redder.

30 Og det bruser over det[e] på den dag, likesom havet bruser; og skuer en til jorden, se, da er det mørke! Trengsel og lys! Det blir mørkt på dets[f] skydekte himmel.

I det år kong Ussias døde, så jeg Herren sitte på en høi, høi trone, og slepet av hans kåpe opfylte templet.

Serafer stod omkring ham. Seks vinger hadde hver; med to dekket han sitt åsyn, med to dekket han sine føtter, og med to fløi han.

Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud; all jorden er full av hans herlighet.

Og tresklenes poster bevet ved de ropendes røst, og huset blev fylt med røk.

Da sa jeg: Ve mig! Jeg er fortapt; for jeg er en mann med urene leber, og jeg bor midt iblandt et folk med urene leber, og mine øine har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud.

Da fløi en av serafene bort til mig med en gloende sten i sin hånd; med en tang hadde han tatt den fra alteret.

Og han rørte ved min munn med den og sa: Se, denne har rørt ved dine leber, din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet.

Da hørte jeg Herrens røst: Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss? Da sa jeg: Se, her er jeg, send mig!

Og han sa: Gå avsted og si til dette folk: Hør og hør, men forstå ikke, og se og se, men skjønn ikke!

10 Gjør dette folks hjerte sløvt og gjør dets ører tunghørte og klin dets øine til, forat det ikke skal se med sine øine og ikke høre med sine ører, og dets hjerte ikke forstå og omvende sig, så det blir lægt!

11 Da spurte jeg: Hvor lenge, Herre? Og han sa: Inntil byene er ødelagt og folketomme, og husene uten mennesker, og landet er ødelagt og blitt til en ørken.

12 Og Herren skal drive menneskene langt bort, og tomheten blir stor i landet.

13 Og er det ennu en tiendedel igjen i det, så skal også den bli fortæret. Men likesom det blir en stubb igjen av terebinten og eken når de felles, så skal en hellig sæd være den stubb som blir igjen av folket.

I de dager da Akas, Jotams sønn og Ussias' sønnesønn, var konge i Juda, drog Syrias konge Resin og Pekah, Remaljas sønn, Israels konge, op mot Jerusalem for å stride imot det; men han[g] kunde ikke komme til å stride imot det.

Og det blev meldt til Davids hus: Syrerne har slått sig ned i Efra'im. Da skalv hans hjerte og hans folks hjerte, likesom trærne i en skog skjelver for vinden.

Men Herren sa til Esaias: Gå avsted, du og din sønn Sjear Jasjub[h], og møt Akas ved enden av vannledningen fra den øvre dam, ved allfarveien til Vaskervollen!

Og du skal si til ham: Ta dig i vare og vær rolig, frykt ikke og tap ikke motet for disse to stumper av rykende brander, for Resins og Syrias og Remaljas sønns brennende vrede!

Fordi Syria, Efra'im og Remaljas sønn har lagt op onde råd mot dig og sagt:

Vi vil dra op imot Juda og forferde det og bryte inn og ta det i eie, og vi vil sette Tabe'els sønn til konge over det -

derfor sier Herren, Israels Gud, således: Det skal ikke lykkes og ikke skje!

For Syrias hode er Damaskus, og Damaskus' hode er Resin, og om fem og seksti år skal Efra'im bli knust, så det ikke mere er et folk.

Og Efra'ims hode er Samaria, og Samarias hode er Remaljas sønn; vil I ikke tro, skal I ikke holde stand.

10 Og Herren blev ved å tale til Akas og sa:

11 Krev et tegn av Herren din Gud! Krev det i det dype eller i det høie der oppe!

12 Men Akas svarte: Jeg vil ikke kreve noget og ikke friste Herren.

13 Da sa han: Hør da, I av Davids hus! Er det eder for lite å trette mennesker siden I også tretter min Gud[i]?

14 Derfor skal Herren selv gi eder et tegn: Se, en jomfru blir fruktsommelig og føder en sønn, og hun gir ham navnet Immanuel[j].

15 Fløte og honning skal han ete[k] ved den tid han skjønner å forkaste det onde og velge det gode;

16 for før gutten skjønner å forkaste det onde og velge det gode, skal det land hvis to konger[l] du gruer for, ligge øde.

17 Herren skal la dager komme over dig og over ditt folk og over din fars hus, dager som det ikke har vært make til like fra den dag Efra'im skilte sig fra Juda - Assurs konge.

18 På den tid skal Herren pipe til fluen lengst borte ved Egyptens strømmer og til bien i Assurs land;

19 og de skal komme og slå sig ned alle sammen i de øde daler og i fjellkløftene og i alle tornebuskene og på alle beitemarkene.

20 På den tid skal Herren med en rakekniv[m] som er leid på hin side elven[n], med Assurs konge, rake av alt håret både på hodet og nedentil; endog skjegget skal den ta bort.

21 På den tid skal en mann holde en kvige og to får;

22 men på grunn av den mengde melk de gir, skal han ete fløte; for fløte og honning skal hver den ete som er blitt tilbake i landet.

23 Og det skal bli så på den tid at hvor det nu er tusen vintrær, verd tusen sekel sølv, der skal det overalt bare vokse torn og tistel.

24 Med pil og bue skal folk gå dit; for hele landet skal bli til torn og tistel.

25 Og i alle de lier hvor de nu bruker hakken, skal du ikke komme av frykt for torn og tistel; de skal være til å slippe okser på og til å tredes ned av får.

Og Herren sa til mig: Ta dig en stor tavle og skriv på den med almindelig skrift: Snart bytte, rov i hast!

Og jeg vil ta mig sikre vidner, presten Uria og Sakarias, Jeberekjas sønn.

Og jeg gikk inn til profetinnen, og hun blev fruktsommelig og fødte en sønn; og Herren sa til mig: Kall ham Maher-Sjalal Hasj-Bas[o]!

For før gutten skjønner å rope far og mor, skal de bære rikdommene i Damaskus og byttet fra Samaria frem for Assurs konge.

Og Herren blev fremdeles ved å tale til mig og sa:

Fordi dette folk forakter Siloahs vann, de som rinner så stilt, og gleder sig med Resin og Remaljas sønn,

se, derfor fører Herren over dem elvens[p] vann, de mektige og store - Assurs konge og all hans herlighet - og den stiger over alle sine løp og går over alle sine bredder,

og den trenger inn i Juda, skyller over og velter frem og når folk like til halsen, og dens utspente vinger fyller ditt land, så vidt som det er, Immanuel!

Larm, I folkeslag! I skal dog bli forferdet. Og hør, alle I jordens land langt borte! Rust eder! I skal dog forferdes.

10 Legg op råd! De skal dog gjøres til intet. Tal et ord! Det skal dog ikke skje. For med oss er Gud[q].

11 For så sa Herren til mig da hans hånd grep mig med makt, og han advarte mig mot å vandre på dette folks vei:

12 I skal ikke kalle alt det sammensvergelse som dette folk kaller sammensvergelse, og hvad det frykter, skal I ikke frykte og ikke reddes for.

13 Herren, hærskarenes Gud, ham skal I holde hellig, og han skal være eders frykt, han skal være eders redsel.

14 Og han skal bli til en helligdom og til en snublesten og en anstøtsklippe for begge Israels hus, til en snare og et rep for Jerusalems innbyggere.

15 Og mange blandt dem skal snuble, og de skal falle og skamslå sig, og de skal snares og fanges.

16 Bind vidnesbyrdet inn, forsegl ordet i mine disipler!

17 Jeg vil bie efter Herren, som nu skjuler sitt åsyn for Jakobs hus; jeg vil vente på ham.

18 Se, jeg og de barn Herren har gitt mig, er til tegn og forbilleder i Israel fra Herren, hærskarenes Gud, som bor på Sions berg.

19 Og når de sier til eder: Søk til dødningemanerne og sannsigerne, som hvisker og mumler, da skal I svare: Skal ikke et folk søke til sin Gud? Skal en søke til de døde for de levende?

20 Til ordet og til vidnesbyrdet! - Dersom de ikke sier så, det folk som ingen morgenrøde[r] har,

21 da skal de dra gjennem landet hårdt plaget og hungrige, og når de hungrer, så blir de harme og forbanner sin konge og sin Gud. De skal vende sine øine mot det høie,

22 og de skal se ned mot jorden, men se, det er trengsel og mørke, angstfullt mørke; de er støtt ut i natten.

Footnotes

  1. Esaias 5:10 omkring 36 liter.
  2. Esaias 5:10 en homer var ti efa, og en efa lik en bat.
  3. Esaias 5:17 d.e. de ugudelige rikmenns; JES 5, 8. 9.
  4. Esaias 5:26 JES 7, 18.
  5. Esaias 5:30 Juda.
  6. Esaias 5:30 landets.
  7. Esaias 7:1 Resin sammen med Pekah.
  8. Esaias 7:3 d.e. en levning skal omvende sig; JES 10, 21. 22.
  9. Esaias 7:13 idet I forakter hans ord.
  10. Esaias 7:14 Gud med oss; JES 8, 8. 10.
  11. Esaias 7:15 JES 7, 22 fg.
  12. Esaias 7:16 JES 7, 1.
  13. Esaias 7:20 JES 10, 5.
  14. Esaias 7:20 Eufrat.
  15. Esaias 8:3 snart bytte, rov i hast; JES 8, 1.
  16. Esaias 8:7 Eufrats.
  17. Esaias 8:10 Immanuel; JES 7, 7. 14; 8, 8.
  18. Esaias 8:20 JES 58, 8.