Add parallel Print Page Options

15 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

Svarer vel en vis mann med en kunnskap som bare er vind, og fyller han sitt indre med stormvær?

Vil han vel forsvare sin sak med ord som ikke nytter, og med tale hvormed han intet utretter?

Du nedbryter endog gudsfrykten og svekker andakten for Guds åsyn;

for din synd legger ordene i din munn, og du velger falske menns tale.

Din egen munn domfeller dig, ikke jeg; dine leber vidner mot dig.

Blev du født først av alle mennesker, eller kom du til verden før alle haugene var til?

Har du vært tilhører i Guds lønnlige råd og der tilranet dig visdom?

Hvad vet du som vi ikke vet? Hvad forstår du som er ukjent for oss?

10 Det er blandt oss en som er både gammel og gråhåret, rikere på dager enn din far.

11 Er Guds trøsteord for lite for dig, og et ord som er talt i saktmodighet til dig?

12 Hvorfor lar du dig rive med av ditt hjerte, og hvorfor gnistrer dine øine? -

13 siden du vender din vrede mot Gud og lar ordene strømme fra din munn.

14 Hvad er et menneske, at han skulde være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulde være rettferdig?

15 Endog på sine hellige stoler han ikke, og himlene er ikke rene i hans øine,

16 langt mindre da en vederstyggelig, en fordervet, en mann som drikker urett som vann[a].

17 Jeg vil kunngjøre dig noget, hør på mig! Hvad jeg har sett, det vil jeg fortelle,

18 det som vise menn forkynner og ikke har dulgt, det som de mottok fra sine fedre,

19 til hvem landet alene var gitt, og blandt hvem ingen fremmed hadde draget igjennem.

20 En ugudelig lever i angst alle sine dager, og få i tall er de år som er gjemt for voldsmannen.

21 Redselstoner lyder i hans ører; midt i freden kommer ødeleggeren over ham.

22 Han tror ikke han skal komme tilbake fra mørket, og han er utsett til å falle for sverdet.

23 Han flakker om efter brød og spør: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag står ferdig ved hans side .

24 Nød og trengsel forferder ham; den overvelder ham, lik en stridsrustet konge,

25 fordi han rakte ut sin hånd mot Gud og våget å trosse den Allmektige,

26 stormet frem mot ham med opreist nakke, med sine skjolds tette tak,

27 fordi han dekket sitt ansikt med sin fedme og la fett på sin lend

28 og bodde i ødelagte byer, i hus hvor ingen skulde bo, og som var bestemt til å bli grusdynger.

29 Han blir ikke rik, og hans gods varer ikke ved, og hans grøde luter ikke mot jorden.

30 Han slipper ikke ut av mørket; ildslue skal tørke hans kvister, og han skal komme bort ved hans[b] munns ånde.

31 Ei sette han sin lit til det som forgjengelig er! Da narrer han sig selv, for bare forgjengelighet blir hans vederlag.

32 Før hans dag kommer, blir det opfylt, og hans gren grønnes ikke.

33 Han blir som et vintre som mister sine druer før de er modne, og som et oljetre som feller sine blomster;

34 for den gudløses hus er ufruktbart, og ild fortærer deres telter som lar sig underkjøpe.

35 De undfanger ulykke og føder nød, og deres morsliv fostrer svik.

16 Da tok Job til orde og sa:

Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.

Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?

Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;

jeg kunde styrke eder med min munn[c], og mine lebers medynk kunde stille eders smerte.

Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?

Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.

Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.

Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.

10 De[d] spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig.

11 Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.

12 Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.

13 Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.

14 Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.

15 Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet[e];

16 mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.

17 Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.

18 Å jord, dekk ikke mitt blod[f], og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser!

19 Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.

20 Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,

21 at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;

22 for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.

Footnotes

  1. Jobs 15:16 d.e. er like så begjærlig efter å gjøre urett som den tørstige er efter vann.
  2. Jobs 15:30 Guds. JBS 4, 9. JES 11, 4.
  3. Jobs 16:5 d.e. med tomme ord.
  4. Jobs 16:10 mine fiender, JBS 16, 11.
  5. Jobs 16:15 d.e. opgitt min makt og høihet.
  6. Jobs 16:18 JES 26, 21. 1MO 4, 10.