Add parallel Print Page Options

24 Hvorfor lar den Allmektige aldri sine straffetider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?

Folk flytter grenseskjell; de raner fe og fører det på beite.

Farløses asen driver de bort; enkens okse tar de i pant.

Fattigfolk trenger de ut av veien; alle de saktmodige i landet må skjule sig.

Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter efter føde; ødemarken gir dem brød til barna.

På marken høster de den ugudeliges fôr, og i hans vingård holder de efterhøst.

Nakne overnatter de uten klær og uten dekke i kulden.

Av skyllregnet på fjellet blir de våte, og fordi de ikke har noget annet ly, trykker de sig inn til berget.

Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant.

10 Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.

11 Mellem de ugudeliges murer perser de olje; de treder vinpersene og tørster.

12 Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede skriker om hjelp; men Gud enser ikke slik urett.

13 Andre er fiender av lyset; de kjenner ikke dets veier og holder sig ikke på dets stier.

14 Før dag står morderen op, slår ihjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.

15 Horkarlens øie speider efter skumringen; han sier: Intet øie ser mig, og han dekker sitt ansikt til.

16 I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de sig inne; lyset vil de ikke vite av.

17 For nattens mørke er morgen for dem alle; de er velkjente med nattemørkets redsler.

18 Hastig[a] rives de med av strømmen; forbannet blir deres arvedel i landet; de ferdes ikke mere på veien til vingårdene.

19 Tørke og hete sluker snevann, dødsriket dem som synder.

20 Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham mere, og ondskapen blir som et splintret tre.

21 Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker.

22 Men[b] Gud opholder voldsmennene lenge med sin kraft; de reiser sig igjen, skjønt de mistvilte om livet.

23 Han lar dem leve i trygghet og støtter dem; hans øine våker over deres veier.

24 De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av.

25 Og er det nu ikke så, hvem gjør mig da til løgner og mitt ord til intet?

25 Da tok Bildad fra Suah til orde og sa:

Hos ham er herskermakt og redsel; han skaper fred i sine høie himler.

Er det tall på hans skarer? Og hvem overstråles ikke av hans lys?

Hvorledes skulde da et menneske være rettferdig for Gud eller en som er født av en kvinne, være ren?

Selv månen skinner ikke klart, og stjernene er ikke rene i hans øine,

hvor meget mindre da mennesket, den makk, menneskebarnet, det kryp som det er.

26 Da tok Job til orde og sa:

Hvor du har hjulpet den avmektige, støttet den kraftløse arm!

Hvor du har gitt den uvise råd, og hvilket overmål av visdom du har lagt for dagen!

Hvem har du fremført dine ord for, og hvis ånd har talt gjennem dig?

Dødsrikets skygger skjelver, vannenes dyp og de som bor i dem.

Dødsriket ligger åpent for ham og avgrunnen uten dekke.

Han breder Norden ut over det øde rum, han henger jorden på intet.

Han binder vannene sammen i sine skyer, og skyene brister ikke under dem.

Han lukker for sin trone, breder sine skyer over den.

10 En grense har han dradd i en ring over vannene, der hvor lyset grenser til mørket.

11 Himmelens støtter skjelver, og de forferdes for hans trusel.

12 Ved sin kraft oprører han havet, og ved sin forstand knuser han Rahab.

13 Ved hans ånde blir himmelen klar; hans hånd gjennemborer den lettfarende drage.

14 Se, dette er bare utkantene av hans verk; hvor svak er lyden av det ord vi hører! Men hans veldes torden - hvem forstår den?

27 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

Så sant Gud lever, som har tatt min rett fra mig, den Allmektige, som har voldt mig bitter sorg

- for ennu er hele mitt livspust i mig og den Allmektiges ånde i min nese - :

Mine leber taler ikke urett, og min tunge taler ikke svik.

Det være langt fra mig å gi eder rett! Inntil jeg opgir ånden, lar jeg ikke min brødefrihet tas fra mig.

Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke; mitt hjerte laster mig ikke for nogen av mine dager.

La min fiende stå der som en ugudelig, og min motstander som en urettferdig!

For hvad håp har den gudløse, når Gud avskjærer hans liv, når han tar hans sjel fra ham?

Hører vel Gud hans skrik når trengsel kommer over ham?

10 Eller kan han glede sig i den Allmektige, kan han påkalle Gud til enhver tid?

11 Jeg vil lære eder om Guds hånd; jeg vil ikke dølge hvad den Allmektige har i sinne.

12 I har jo alle selv sett det; hvorfor fører I da så tom en tale?

13 Dette er det ugudelige menneskes lodd hos Gud og den arv som voldsmennene får av den Allmektige:

14 Får han mange barn, så er de hjemfalt til sverdet; hans ætlinger får ikke brød å mette sig med.

15 De av dem som slipper unda, legges i graven ved pest, og enkene holder ikke sørgefest over dem.

16 Når han dynger op sølv som støv og samler sig klær som lere,

17 så blir det de rettferdige som klær sig med det han har samlet, og sølvet skal de skyldfrie dele.

18 Som møllet har han bygget sitt hus og som den hytte en markvokter lager sig.

19 Rik legger han sig, og intet er tatt bort; han slår sine øine op, og det[c] er der ikke.

20 Som en vannflom innhenter redsler ham, om natten fører en storm ham bort.

21 Østenvinden løfter ham op, så han farer avsted, og den blåser ham bort fra hans sted.

22 Gud skyter sine piler mot ham og sparer ham ikke; for hans hånd flyr han i hast.

23 Folk klapper i hendene og håner ham og piper ham bort fra hans sted.

28 Sølvet har jo sin grube, og gullet, som renses, sitt finnested;

jern hentes frem av jorden, og sten smeltes til kobber.

De gjør ende på mørket, og inn i de innerste kroker gransker de stener som ligger i det sorte mørke;

de bryter en sjakt langt borte fra menneskers bolig; der ferdes de glemt, dypt under menneskers føtter; der henger de og svever langt borte fra mennesker.

Av jorden kommer det brød; men inne i den blir alt veltet om som av ild.

Safiren har sin bolig i dens stener, og gullklumper finnes der.

Ingen rovfugl kjenner stien dit ned, og intet falkeøie har sett den;

stolte rovdyr har ikke trådt på den, ingen løve har skredet frem over den.

På den hårde sten legger de sin hånd, de velter hele fjell om fra grunnen av.

10 I berget sprenger de ganger, og allehånde kostelige ting får de se.

11 De demmer for dryppet av vannårene og fører skjulte ting frem i lyset.

12 Men visdommen hvor skal den finnes? Og hvor har forstanden sin bolig?

13 Intet menneske kjenner dens verd, og den finnes ikke i de levendes land.

14 Dypet sier: I mig er den ikke, og havet sier: Den er ikke hos mig.

15 Den kan ikke kjøpes for kostelig gull, og dens pris ikke opveies med sølv.

16 Den opveies ikke med Ofirs gull, med den dyre onyks og safir.

17 Gull og glass kommer ikke op imot den, og en kan ikke bytte den til sig for kar av fint gull.

18 Koraller og krystall kan ikke engang nevnes, og det å eie visdom er bedre enn perler.

19 Etiopias topas kommer ikke op imot den; den kan ikke opveies med det reneste gull.

20 Hvor kommer da visdommen fra? Og hvor har forstanden sin bolig?

21 Den er dulgt for alle levendes øine, den er skjult for himmelens fugler;

22 avgrunnen og døden sier: Bare et frasagn om den er kommet oss for øre.

23 Gud kjenner veien til den, og han vet hvor den har sin bolig.

24 For hans øie når til jordens ender; allting under himmelen ser han.

25 Da han fastsatte vindens vekt og gav vannet dets mål,

26 da han satte en lov for regnet og en vei for lynstrålen,

27 da så han visdommen og åpenbarte den, da lot han den stå frem og utforsket den.

28 Og han sa til mennesket: Se, å frykte Herren, det er visdom, og å fly det onde er forstand.

Footnotes

  1. Jobs 24:18 mener I.
  2. Jobs 24:22 Dette er Jobs svar.
  3. Jobs 27:19 det han eide.