Add parallel Print Page Options

140 Til sangmesteren; en salme av David.

Herre, fri mig ut fra onde mennesker, vokt mig for voldsmenn,

som tenker ondt ut i hjertet, som hver dag samler sig til krig!

De skjerper sin tunge som en slange, ormegift er under deres leber. Sela.

Bevar mig, Herre, for ugudeliges hender, vokt mig for voldsmenn, som tenker på å få mine føtter til fall!

Overmodige har lagt skjulte feller og rep for mig, de har utspent garn ved siden av veien, de har satt snarer for mig. Sela.

Jeg sier til Herren: Du er min Gud; vend øret, Herre, til mine inderlige bønners røst!

Herren, Israels Gud, er min frelses styrke; du dekker mitt hode på rustningens dag.

Herre, gi ikke den ugudelige hvad han attrår, la ikke hans onde råd få fremgang! De vilde da ophøie sig. Sela.

10 Over deres hoder som omgir mig, skal den ulykke komme som deres leber volder.

11 Der skal rystes glør ut over dem; i ilden skal han styrte dem, i dype vann, så de ikke skal reise sig.

12 En munnkåt mann skal ikke bli stående i landet; den mann som gjør ugudelig vold, ham skal han jage med slag på slag.

13 Jeg vet at Herren gir den elendige rett, de fattige rettferdighet.

14 Ja, de rettferdige skal prise ditt navn, de opriktige skal bo for ditt åsyn.

141 En salme av David. Herre, jeg kaller på dig, skynd dig til mig! Vend øret til min røst, nu jeg roper til dig!

La min bønn gjelde som røkoffer for ditt åsyn, mine henders opløftelse som et aften-matoffer!

Herre, sett vakt for min munn, vokt mine lebers dør!

Bøi ikke mitt hjerte til noget ondt, til å gjøre ugudelighets-gjerninger sammen med menn som gjør urett, og la mig ikke ete av deres fine retter!

La en rettferdig slå mig i kjærlighet og tukte mig! For sådan hodeolje vegre mitt hode sig ikke! Varer det enn ved, så setter jeg min bønn imot deres ondskap.

Deres dommere blir nedstyrtet og gitt klippen i vold, og selv forstår de at mine ord var liflige.

Som når en pløier og kløver jorden, således ligger våre ben spredt ved dødsrikets port.

For til dig, Herre, Herre, ser mine øine, til dig tar jeg min tilflukt; utøs ikke min sjel!

Bevar mig for fellen som de har stilt op for mig, og for deres snarer som gjør urett!

10 La de ugudelige falle i sine egne garn, mens jeg går uskadd forbi!

142 En læresalme av David, da han var i hulen, en bønn.

Med min røst roper jeg til Herren, med min røst beder jeg inderlig til Herren.

Jeg utøser min sorg for hans åsyn, jeg gir min nød til kjenne for hans åsyn.

Når min ånd vansmekter i mig, kjenner dog du min sti; på den vei jeg skal vandre, har de lagt skjulte snarer for mig.

Sku til min høire side og se! Det er ikke nogen som kjennes ved mig; all tilflukt er borte for mig, det er ikke nogen som spør efter min sjel.

Jeg roper til dig, Herre! Jeg sier: Du er min tilflukt, min del i de levendes land.

Gi akt på mitt klagerop, for jeg er blitt såre elendig! Fri mig fra mine forfølgere, for de er mig for sterke!

Før min sjel ut av fengslet, så jeg kan love ditt navn! De rettferdige skal samle sig omkring mig, når du gjør vel imot mig.