Font Size
1 Kongebok 19-20
Det Norsk Bibelselskap 1930
1 Kongebok 19-20
Det Norsk Bibelselskap 1930
19 Akab fortalte Jesabel om alt det Elias hadde gjort, og om alle dem han hadde drept med sverdet - alle profetene.
2 Da sendte Jesabel bud til Elias og lot si: Gudene la det gå mig ille både nu og siden om jeg ikke imorgen på denne tid gjør med ditt liv som det er gjort med deres liv.
3 Da han hørte det, gjorde han sig rede og drog bort for å berge livet, og han kom til Be'erseba, som hører til Juda; der lot han sin dreng bli tilbake,
4 og selv gikk han en dagsreise ut i ørkenen; der satte han sig under en gyvelbusk, og han ønsket sig døden og sa: Det er nok; ta nu mitt liv, Herre! For jeg er ikke bedre enn mine fedre.
5 Så la han sig ned og sov inn under en gyvelbusk; da rørte en engel ved ham og sa til ham: Stå op og et!
6 Og da han så til, fikk han se at det ved hans hodegjerde lå en kake, stekt på hete stener, og at det stod en krukke med vann; og han åt og drakk og la sig ned igjen.
7 Men Herrens engel kom igjen annen gang og rørte ved ham og sa: Stå op og et! Ellers blir veien dig for lang.
8 Da stod han op og åt og drakk; og styrket ved denne mat gikk han firti dager og firti netter, til han kom til Guds berg, Horeb.
9 Der gikk han inn i hulen[a] og blev der om natten. Da kom Herrens ord til ham; han sa til ham: Hvad vil du her, Elias?
10 Han svarte: Jeg har vært nidkjær for Herren, hærskarenes Gud; for Israels barn har forlatt din pakt; dine alter har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverdet; jeg er alene tilbake, og de står mig efter livet.
11 Han sa: Gå ut og stå på fjellet for Herrens åsyn! Da gikk Herren forbi der, og det kom en stor og sterk storm som sønderrev fjell og knuste klipper foran Herren, men Herren var ikke i stormen; og efter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet;
12 og efter jordskjelvet kom en ild, men Herren var ikke i ilden; og efter ilden kom lyden av en stille susen.
13 Og da Elias hørte den, dekket han sitt ansikt til med sin kappe og gikk ut og stod ved inngangen til hulen. Da kom det en røst til ham og sa: Hvad vil du her, Elias?
14 Han svarte: Jeg har vært nidkjær for Herren, hærskarenes Gud; for Israels barn har forlatt din pakt; dine alter har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverdet; jeg er alene lilbake og de står mig efter livet.
15 Da sa Herren til ham: Gå tilbake igjen og ta veien til ørkenen ved Damaskus og gå inn i byen og salv Hasael til konge over Syria!
16 Og Jehu, Nimsis sønn, skal du salve til konge over Israel, og Elisa, Safats sønn, fra Abel-Mehola, skal du salve til profet i ditt sted.
17 Og det skal gå så, at den som slipper unda Hasaels sverd, skal Jehu drepe, og den som slipper unda Jehus sverd, skal Elisa drepe.
18 Men jeg vil la syv tusen bli tilbake i Israel, alle som ikke har bøid kne for Ba'al, og alle som ikke har kysset ham med sin munn.
19 Da han nu gikk derfra, møtte han Elisa, Safats sønn, som holdt på å pløie; tolv par okser gikk foran ham, og selv var han ved det tolvte par; og Elias gikk bort til ham og kastet sin kappe over ham.
20 Da forlot han oksene og sprang efter Elias og sa: La mig først få kysse min far og min mor, så vil jeg følge dig! Han svarte: Vel, gå hjem! For hvad har jeg vel gjort med dig?
21 Så forlot han ham og gikk hjem; han tok de to okser[b] og slaktet dem, og med oksenes åk kokte han kjøttet og gav det til folket der, og de åt. Så gjorde han sig rede og fulgte Elias og tjente ham.
20 Kongen i Syria Benhadad samlet hele sin hær, og to og tretti konger fulgte ham med hester og vogner; og han drog op og kringsatte Samaria og stred mot det.
2 Og han sendte bud inn i byen til Akab, Israels konge,
3 og lot si til ham: Så sier Benhadad: Ditt sølv og ditt gull hører mig til, og de vakreste av dine hustruer og barn hører og mig til.
4 Israels konge svarte og sa: Det er som du sier, min herre konge! Jeg og alt hvad mitt er, hører dig til.
5 Men sendebudene kom igjen og sa: Så sier Benhadad: Jeg sendte bud til dig og lot si: Ditt sølv og ditt gull og dine hustruer og dine barn skal du gi mig.
6 Men imorgen ved denne tid sender jeg mine tjenere til dig, og de skal ransake ditt hus og dine tjeneres huser, og alt som er dine øines lyst, skal de ta og føre bort med sig.
7 Da kalte Israels konge alle landets eldste til sig og sa: Nu ser I vel grant at han bare vil oss ondt! Han sendte bud til mig og krevde mine hustruer og mine barn, mitt sølv og mitt gull, og jeg nektet ham det ikke.
8 Da sa alle de eldste og alt folket til ham: Du må ikke høre på ham og ikke gi efter.
9 Så sa han til Benhadads sendebud: Si til min herre kongen: Alt det du første gang sendte bud til din tjener om, vil jeg gjøre; men dette kan jeg ikke gjøre. Med dette svar vendte sendebudene tilbake til ham.
10 Da sendte Benhadad atter bud til ham og lot si: Gudene la det gå mig ille både nu og siden om Samarias støv skal kunne fylle nevene på alt det folk som er i mitt følge.
11 Da svarte Israels konge og sa: Si til ham: Ikke skulde den som binder sverdet om sig, rose sig lik den som løser det av sig!
12 Da Benhadad hørte dette svar, mens han selv og kongene satt og drakk i løvhyttene, sa han til sine menn: Still eder op! Og de stilte sig op imot byen.
13 Da trådte en profet frem til Akab, Israels konge, og sa: Så sier Herren: Ser du hele denne store mengde? Jeg gir den idag i din hånd, og du skal kjenne at jeg er Herren.
14 Akab spurte: Ved hvem? Han svarte: Så sier Herren: Ved landshøvdingenes menn. Så spurte han: Hvem skal begynne striden? Han svarte: Du selv.
15 Så mønstret han landshøvdingenes menn, og de var to hundre og to og tretti; og efter dem mønstret han alt folket - alle Israels barn - syv tusen mann.
16 De drog ut om middagen, mens Benhadad satt og drakk sig drukken i løvhyttene med de to og tretti konger som var kommet ham til hjelp.
17 Landshøvdingenes menn drog først ut; Benhadad sendte folk ut for å speide, og de meldte ham at det hadde draget krigsfolk ut fra Samaria.
18 Da sa han: Enten de har draget ut i fredelig øiemed, eller de har draget ut til strid, så grip dem levende!
19 Så drog de da ut fra byen, landshøvdingenes menn og hæren som fulgte dem,
20 og de hugg ned hver sin mann; syrerne flyktet, og Israel forfulgte dem; og Benhadad, kongen i Syria, slapp unda på en hest sammen med nogen ryttere.
21 Så drog Israels konge ut og slo hestene og stridsvognene og voldte et stort mannefall blandt syrerne.
22 Da trådte profeten frem til Israels konge og sa til ham: Gå nu i gang med å ruste dig og tenk vel over hvad du skal gjøre! For til næste år vil kongen i Syria igjen dra op imot dig.
23 Men syrerkongens tjenere sa til ham: Deres guder er fjellguder, derfor vant de over oss; men strider vi med dem på sletten, da vinner vi sikkert over dem.
24 Gjør nu således: Avsett kongene, hver fra sin plass, og sett stattholdere i deres sted!
25 Og få dig så selv en hær som er like så stor som den du mistet, og like så mange hester og vogner, og la oss så stride med dem på sletten! Da vinner vi sikkert over dem. Og han lyttet til deres råd og gjorde så.
26 Året efter mønstret Benhadad syrerne og drog frem til Afek for å stride mot Israel.
27 Og Israels barn blev mønstret og forsynt med levnetsmidler og drog ut imot dem; og Israels barn leiret sig midt imot dem som to små gjeteflokker, men syrerne opfylte landet.
28 Da trådte den Guds mann frem og sa til Israels konge: Så sier Herren, sa han: Fordi syrerne har sagt: Herren er en fjellgud og ikke en dalgud, så vil jeg gi hele denne store mengde i din hånd, og I skal kjenne at jeg er Herren.
29 Så lå de nu i leir midt imot hverandre i syv dager. På den syvende dag kom det til strid, og Israels barn hugg på én dag ned hundre tusen mann fotfolk av syrerne.
30 Og de som blev tilbake, flyktet til Afek og inn i byen; men muren falt ned over de syv og tyve tusen mann som var blitt tilbake. Benhadad flyktet også og kom inn i byen og sprang fra kammer til kammer.
31 Da sa hans tjenere til ham: Vi har hørt at kongene av Israels hus er milde konger; la oss legge sekk om våre lender og rep om våre hoder og gå ut til Israels konge! Kanskje han lar dig få leve!
32 Så bandt de sekk om sine lender og rep om sine hoder, og da de kom til Israels konge, sa de: Din tjener Benhadad sier: La mig få leve! Han svarte: Er han ennu i live? Han er min bror.
33 Mennene tok dette for et godt varsel, og de søkte straks å få et ord fra ham som kunde vise om han mente det så, og de sa: Ja, Benhadad er din bror. Da sa han: Gå og hent ham! Så kom Benhadad ut til ham, og han lot ham stige op i sin vogn.
34 Og Benhadad sa til ham: De byer som min far tok fra din far, vil jeg gi tilbake, og du kan gjøre dig gater i Damaskus, likesom min far gjorde i Samaria. Og jeg [sa Akab] vil på det vilkår gi dig fri. Så inngikk han et forbund med ham og gav ham fri.
35 Men en av profetenes disipler sa på Herrens bud til en annen: Slå mig! Men mannen vilde ikke slå ham.
36 Da sa han til ham: Fordi du ikke lød Herrens røst, så skal en løve drepe dig, når du går bort fra mig. Og da han gikk fra ham, kom en løve imot ham og drepte ham.
37 Så møtte han en annen mann og sa: Slå mig! Og mannen slo ham så han blev såret.
38 Derefter gikk profeten og stilte sig på veien for å møte kongen; men han gjorde sig ukjennelig ved å legge et bind over sine øine.
39 Da nu kongen kom forbi, ropte han til kongen: Din tjener hadde draget ut og var med i striden; men i det samme kom det en mann frem som førte en annen mann til mig og sa: Ta vare på denne mann! Blir han borte, skal ditt liv trede i stedet for hans liv, eller også skal du betale mig en talent sølv.
40 Men din tjener hadde noget å gjøre her og der, og så blev mannen borte. Da sa Israels konge til ham: Du har din dom; du har selv felt den.
41 Da skyndte han sig og tok bindet fra øinene, og Israels konge kjente ham og så at han var en av profetene.
42 Profeten sa til ham: Så sier Herren: Fordi du lot den mann som jeg hadde lyst i bann, slippe dig av hendene, så skal ditt liv trede i stedet for hans liv og ditt folk i stedet for hans folk.
43 Så drog Israels konge hjem mismodig og harm og kom til Samaria.
Footnotes
- 1 Kongebok 19:9 2MO 33, 22.
- 1 Kongebok 19:21 dem han hadde pløid med.
1 Kings 19-20
New International Version
1 Kings 19-20
New International Version
Elijah Flees to Horeb
19 Now Ahab told Jezebel(A) everything Elijah had done and how he had killed(B) all the prophets with the sword. 2 So Jezebel sent a messenger to Elijah to say, “May the gods deal with me, be it ever so severely,(C) if by this time tomorrow I do not make your life like that of one of them.”(D)
3 Elijah was afraid[a] and ran(E) for his life.(F) When he came to Beersheba(G) in Judah, he left his servant there, 4 while he himself went a day’s journey into the wilderness. He came to a broom bush,(H) sat down under it and prayed that he might die. “I have had enough, Lord,” he said. “Take my life;(I) I am no better than my ancestors.” 5 Then he lay down under the bush and fell asleep.(J)
All at once an angel(K) touched him and said, “Get up and eat.” 6 He looked around, and there by his head was some bread baked over hot coals, and a jar of water. He ate and drank and then lay down again.
7 The angel of the Lord came back a second time and touched him and said, “Get up and eat, for the journey is too much for you.” 8 So he got up and ate and drank. Strengthened by that food, he traveled forty(L) days and forty nights until he reached Horeb,(M) the mountain of God. 9 There he went into a cave(N) and spent the night.
The Lord Appears to Elijah
And the word of the Lord came to him: “What are you doing here, Elijah?”(O)
10 He replied, “I have been very zealous(P) for the Lord God Almighty. The Israelites have rejected your covenant,(Q) torn down your altars,(R) and put your prophets to death with the sword. I am the only one left,(S) and now they are trying to kill me too.”
11 The Lord said, “Go out and stand on the mountain(T) in the presence of the Lord, for the Lord is about to pass by.”(U)
Then a great and powerful wind(V) tore the mountains apart and shattered(W) the rocks before the Lord, but the Lord was not in the wind. After the wind there was an earthquake, but the Lord was not in the earthquake. 12 After the earthquake came a fire,(X) but the Lord was not in the fire. And after the fire came a gentle whisper.(Y) 13 When Elijah heard it, he pulled his cloak over his face(Z) and went out and stood at the mouth of the cave.
Then a voice said to him, “What are you doing here, Elijah?”
14 He replied, “I have been very zealous for the Lord God Almighty. The Israelites have rejected your covenant, torn down your altars, and put your prophets to death with the sword. I am the only one left,(AA) and now they are trying to kill me too.”
15 The Lord said to him, “Go back the way you came, and go to the Desert of Damascus. When you get there, anoint Hazael(AB) king over Aram. 16 Also, anoint(AC) Jehu son of Nimshi king over Israel, and anoint Elisha(AD) son of Shaphat from Abel Meholah(AE) to succeed you as prophet. 17 Jehu will put to death any who escape the sword of Hazael,(AF) and Elisha will put to death any who escape the sword of Jehu.(AG) 18 Yet I reserve(AH) seven thousand in Israel—all whose knees have not bowed down to Baal and whose mouths have not kissed(AI) him.”
The Call of Elisha
19 So Elijah went from there and found Elisha son of Shaphat. He was plowing with twelve yoke of oxen, and he himself was driving the twelfth pair. Elijah went up to him and threw his cloak(AJ) around him. 20 Elisha then left his oxen and ran after Elijah. “Let me kiss my father and mother goodbye,”(AK) he said, “and then I will come with you.”
“Go back,” Elijah replied. “What have I done to you?”
21 So Elisha left him and went back. He took his yoke of oxen(AL) and slaughtered them. He burned the plowing equipment to cook the meat and gave it to the people, and they ate. Then he set out to follow Elijah and became his servant.(AM)
Ben-Hadad Attacks Samaria
20 Now Ben-Hadad(AN) king of Aram mustered his entire army. Accompanied by thirty-two kings with their horses and chariots, he went up and besieged Samaria(AO) and attacked it. 2 He sent messengers into the city to Ahab king of Israel, saying, “This is what Ben-Hadad says: 3 ‘Your silver and gold are mine, and the best of your wives and children are mine.’”
4 The king of Israel answered, “Just as you say, my lord the king. I and all I have are yours.”
5 The messengers came again and said, “This is what Ben-Hadad says: ‘I sent to demand your silver and gold, your wives and your children. 6 But about this time tomorrow I am going to send my officials to search your palace and the houses of your officials. They will seize everything you value and carry it away.’”
7 The king of Israel summoned all the elders(AP) of the land and said to them, “See how this man is looking for trouble!(AQ) When he sent for my wives and my children, my silver and my gold, I did not refuse him.”
8 The elders and the people all answered, “Don’t listen to him or agree to his demands.”
9 So he replied to Ben-Hadad’s messengers, “Tell my lord the king, ‘Your servant will do all you demanded the first time, but this demand I cannot meet.’” They left and took the answer back to Ben-Hadad.
10 Then Ben-Hadad sent another message to Ahab: “May the gods deal with me, be it ever so severely, if enough dust(AR) remains in Samaria to give each of my men a handful.”
11 The king of Israel answered, “Tell him: ‘One who puts on his armor should not boast(AS) like one who takes it off.’”
12 Ben-Hadad heard this message while he and the kings were drinking(AT) in their tents,[b] and he ordered his men: “Prepare to attack.” So they prepared to attack the city.
Ahab Defeats Ben-Hadad
13 Meanwhile a prophet(AU) came to Ahab king of Israel and announced, “This is what the Lord says: ‘Do you see this vast army? I will give it into your hand today, and then you will know(AV) that I am the Lord.’”
14 “But who will do this?” asked Ahab.
The prophet replied, “This is what the Lord says: ‘The junior officers under the provincial commanders will do it.’”
“And who will start(AW) the battle?” he asked.
The prophet answered, “You will.”
15 So Ahab summoned the 232 junior officers under the provincial commanders. Then he assembled the rest of the Israelites, 7,000 in all. 16 They set out at noon while Ben-Hadad and the 32 kings allied with him were in their tents getting drunk.(AX) 17 The junior officers under the provincial commanders went out first.
Now Ben-Hadad had dispatched scouts, who reported, “Men are advancing from Samaria.”
18 He said, “If they have come out for peace, take them alive; if they have come out for war, take them alive.”
19 The junior officers under the provincial commanders marched out of the city with the army behind them 20 and each one struck down his opponent. At that, the Arameans fled, with the Israelites in pursuit. But Ben-Hadad king of Aram escaped on horseback with some of his horsemen. 21 The king of Israel advanced and overpowered the horses and chariots and inflicted heavy losses on the Arameans.
22 Afterward, the prophet(AY) came to the king of Israel and said, “Strengthen your position and see what must be done, because next spring(AZ) the king of Aram will attack you again.”
23 Meanwhile, the officials of the king of Aram advised him, “Their gods are gods(BA) of the hills. That is why they were too strong for us. But if we fight them on the plains, surely we will be stronger than they. 24 Do this: Remove all the kings from their commands and replace them with other officers. 25 You must also raise an army like the one you lost—horse for horse and chariot for chariot—so we can fight Israel on the plains. Then surely we will be stronger than they.” He agreed with them and acted accordingly.
26 The next spring(BB) Ben-Hadad mustered the Arameans and went up to Aphek(BC) to fight against Israel. 27 When the Israelites were also mustered and given provisions, they marched out to meet them. The Israelites camped opposite them like two small flocks of goats, while the Arameans covered the countryside.(BD)
28 The man of God came up and told the king of Israel, “This is what the Lord says: ‘Because the Arameans think the Lord is a god of the hills and not a god(BE) of the valleys, I will deliver this vast army into your hands, and you will know(BF) that I am the Lord.’”
29 For seven days they camped opposite each other, and on the seventh day the battle was joined. The Israelites inflicted a hundred thousand casualties on the Aramean foot soldiers in one day. 30 The rest of them escaped to the city of Aphek,(BG) where the wall collapsed(BH) on twenty-seven thousand of them. And Ben-Hadad fled to the city and hid(BI) in an inner room.
31 His officials said to him, “Look, we have heard that the kings of Israel are merciful.(BJ) Let us go to the king of Israel with sackcloth(BK) around our waists and ropes around our heads. Perhaps he will spare your life.”
32 Wearing sackcloth around their waists and ropes around their heads, they went to the king of Israel and said, “Your servant Ben-Hadad says: ‘Please let me live.’”
The king answered, “Is he still alive? He is my brother.”
33 The men took this as a good sign and were quick to pick up his word. “Yes, your brother Ben-Hadad!” they said.
“Go and get him,” the king said. When Ben-Hadad came out, Ahab had him come up into his chariot.
34 “I will return the cities(BL) my father took from your father,” Ben-Hadad(BM) offered. “You may set up your own market areas(BN) in Damascus,(BO) as my father did in Samaria.”
Ahab said, “On the basis of a treaty(BP) I will set you free.” So he made a treaty with him, and let him go.
A Prophet Condemns Ahab
35 By the word of the Lord one of the company of the prophets(BQ) said to his companion, “Strike me with your weapon,” but he refused.(BR)
36 So the prophet said, “Because you have not obeyed the Lord, as soon as you leave me a lion(BS) will kill you.” And after the man went away, a lion found him and killed him.
37 The prophet found another man and said, “Strike me, please.” So the man struck him and wounded him. 38 Then the prophet went and stood by the road waiting for the king. He disguised himself with his headband down over his eyes. 39 As the king passed by, the prophet called out to him, “Your servant went into the thick of the battle, and someone came to me with a captive and said, ‘Guard this man. If he is missing, it will be your life for his life,(BT) or you must pay a talent[c] of silver.’ 40 While your servant was busy here and there, the man disappeared.”
“That is your sentence,”(BU) the king of Israel said. “You have pronounced it yourself.”
41 Then the prophet quickly removed the headband from his eyes, and the king of Israel recognized him as one of the prophets. 42 He said to the king, “This is what the Lord says: ‘You(BV) have set free a man I had determined should die.[d](BW) Therefore it is your life for his life,(BX) your people for his people.’” 43 Sullen and angry,(BY) the king of Israel went to his palace in Samaria.
Footnotes
- 1 Kings 19:3 Or Elijah saw
- 1 Kings 20:12 Or in Sukkoth; also in verse 16
- 1 Kings 20:39 That is, about 75 pounds or about 34 kilograms
- 1 Kings 20:42 The Hebrew term refers to the irrevocable giving over of things or persons to the Lord, often by totally destroying them.
Det Norsk Bibelselskap 1930 (DNB1930)
En Levende Bok (LB)
En Levende Bok: Det Nye Testamentet Copyright © 1978, 1988 by Biblica, Inc.®
Used by permission. All rights reserved worldwide.
New International Version (NIV) 
Holy Bible, New International Version®, NIV® Copyright ©1973, 1978, 1984, 2011 by Biblica, Inc.® Used by permission. All rights reserved worldwide.
NIV Reverse Interlinear Bible: English to Hebrew and English to Greek. Copyright © 2019 by Zondervan.