Apostlenes-gjerninge 20:17-38
Det Norsk Bibelselskap 1930
17 Fra Milet sendte han da bud til Efesus og kalte menighetens eldste til sig.
18 Da de var kommet til ham, sa han til dem: I vet hvordan min ferd iblandt eder var hele tiden fra den første dag jeg kom til Asia,
19 at jeg tjente Herren med all ydmykhet og under tårer og prøvelser som jeg måtte utstå ved jødenes efterstrebelser;
20 hvorledes jeg ikke holdt tilbake noget av det som kunde være eder til gagn, men forkynte eder det og lærte eder det offentlig og i husene,
21 idet jeg vidnet både for jøder og for grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus.
22 Og nu se, bundet av Ånden drar jeg til Jerusalem, og vet ikke hvad som skal møte mig der,
23 men bare at den Hellige Ånd i by efter by vidner for mig og sier at bånd og trengsler venter mig.
24 Men for mig selv akter jeg ikke mitt liv et ord verdt, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste som jeg fikk av den Herre Jesus: å vidne om Guds nådes evangelium.
25 Og nu, se, jeg vet at I aldri mere skal se mitt åsyn, alle I som jeg gikk omkring iblandt og forkynte riket.
26 Derfor vidner jeg for eder på denne dag at jeg er ren for alles blod;
27 for jeg holdt ikke noget tilbake, men forkynte eder hele Guds råd.
28 Så gi da akt på eder selv, og på hele den hjord som den Hellige Ånd satte eder til tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet, som han vant sig ved sitt eget blod!
29 Jeg vet at efter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blandt eder, som ikke skåner hjorden;
30 ja, blandt eder selv skal det fremstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene efter sig.
31 Våk derfor, og kom i hu at jeg i tre år ikke holdt op, hverken natt eller dag, å formane hver eneste en med tårer!
32 Og nu overgir jeg eder til Gud og hans nådes ord, han som er mektig til å opbygge eder og gi eder arvelodd blandt alle dem som er blitt helliget.
33 Jeg attrådde ikke sølv eller gull eller klær av nogen;
34 I vet selv at det jeg selv trengte, og de som var med mig, det har disse hender arbeidet for.
35 I alle deler viste jeg eder at således bør vi ved strevsomt arbeid ta oss av de skrøpelige og komme den Herre Jesu ord i hu, som han selv har sagt: Det er saligere å gi enn å ta.
36 Da han hadde sagt dette, falt han på kne og bad sammen med dem alle.
37 De brast da alle i sterk gråt, og de falt Paulus om halsen og kysset ham;
38 men mest sørget de over det ord han hadde sagt, at de aldri mere skulde se hans åsyn. Derefter fulgte de ham til skibet.
Read full chapter
Apostlenes-gjerninge 20:17-38
En Levende Bok
16-17 Paulus hadde bestemt seg for ikke å reise til Efesos denne gangen, til tross for at byen lå i nærheten. Han ville ikke bli heftet i provinsen Asia[a], etter som han ville rekke fram til Jerusalem for å kunne feire pinsehøytiden der. Da vi kom fram til Milet, sendte han en beskjed til lederne i menighetene i Efesos og ba dem komme ned til skipet for å treffe ham.
18 Da de hadde møtt opp, sa han: ”Dere vet om alt jeg har gjort helt fra den dagen da jeg først satte mine føtter i provinsen Asia. 19 Uten å tenke på meg selv har jeg tjent Herren Jesus. Det har jeg gjort til tross for de sorger og prøvelser som rammet meg gjennom alt jødene gjorde mot meg. 20 Jeg har aldri nølt med å tale om det som kunne være til nytte for dere, men jeg har undervist dere både offentlig og i hjemmene. 21 Jeg har alvorlig formant både jøder og dem som ikke er jøder, til å vende om til Gud og tro på vår Herre Jesus.
22 Men nå blir jeg drevet av Guds Ånd[b] til å reise tilbake til Jerusalem. Veien går dit til tross for at jeg ikke aner hva som venter meg der. 23 Det eneste jeg vet, er at Guds Hellige Ånd i by etter by har minnet meg om at fengsel og lidelse kan ligge foran meg. 24 Men for meg er ikke livet noe verdt, dersom jeg ikke får bruke det til å fullføre den oppgave som Herren Jesus har gitt meg. Helt til livets slutt vil jeg spre det glade budskapet om Guds kjærlighet og tilgivelse.
25 Nå vet jeg at dere aldri kommer til å få se meg igjen, alle dere som jeg har besøkt og undervist om hvordan dere kunne bli Guds eget folk. 26 Derfor vil jeg i dag si dere at jeg ikke er skyldig om noen av dere går evig fortapt. 27 Jeg har jo uten å nøle meddelt dere hele Guds plan om frelse.
28 Pass nå nøye på hvordan dere selv lever, og ta godt være på de menneskene som Guds Hellige Ånd har satt dere til ledere for. Vær gjetere for Guds menighet, den flokken som han har kjøpt med sin egen Sønns blod. 29 Jeg vet at når jeg forlater dere, vil det komme glupske ulver og trenge seg inn blant dere, og de kommer ikke til å skåne flokken. 30 Noen av dere kommer selv til å forvrenge sannheten og forsøke å få egne tilhengere blant disiplene. 31 Vær derfor på vakt! Husk på at jeg i tre år personlig har undervist hver og en av dere, og at jeg dag og natt med tårer har formant dere.
32 Jeg ber nå om at Gud skal ta hånd om dere. Ikke glem budskapet hans om kjærlighet og tilgivelse. La det veilede dere, slik at troen blir sterkere og sterkere, og dere får del i den arven som venter på dem som tilhører Gud.
33 Dere vet at jeg aldri har krevd å få penger eller klær av dere. 34 Jeg har med egne hender forsørget både meg selv og mine medarbeidere. 35 Jeg ville gjennom egne handlinger vise at vi gjennom hardt arbeid skal skaffe mulighet til å hjelpe de fattige og ikke falle menigheten til byrde. Husk på det Herren Jesus sa: ’Vi blir lykkeligere av å gi enn å få.’ ”
36 Da Paulus avsluttet talen, falt han på kne og ba. 37 Mennene begynte å gråte høyt og omfavnet og kysset ham. 38 Det som bedrøvet dem aller mest, var at han sa at de aldri mer ville se hverandre her i livet. Til slutt fulgte alle ham ned til skipet.
Read full chapterEn Levende Bok: Det Nye Testamentet Copyright © 1978, 1988 by Biblica, Inc.®
Used by permission. All rights reserved worldwide.