Add parallel Print Page Options

En gruppe menn skulle reise med ham til Syria og videre til Jerusalem. Det var Sopatros, som var sønn av Pyrrus fra Berøa, Aristark og Sekundus fra Tessaloniki, Gaius fra Derbe, Timoteus samt Tykikus og Trofimus fra provinsen Asia[a]. Han lot disse seile i forveien over til Troas og ba dem vente på oss[b] der. Etter påskehøytiden[c] gikk vi andre ombord på et skip i Filippi, og fem dager seinere møtte vi dem i Troas, der vi stanset en uke.

Paulus i Troas. En ung mann vekkes opp fra de døde

På søndagen, da vi hadde samlet oss for sammen å bryte brødet, talte Paulus til de troende. Etter som han skulle reise fra Troas neste dag, holdt han på helt til midnatt. Rommet i øvre etasjen der vi var samlet, var opplyst av mange oljelamper. En ung mann som het Eutykus, hadde satt seg i vinduet. Da Paulus talte så lenge, gikk det ikke bedre til enn at han sovnet og falt ned fra tredje etasjen og døde. 10 Paulus sprang da ned, la seg over ham og tok ham i armene sine og sa: ”Ikke vær redd, han lever!” 11 Så gikk alle opp igjen og brøt brødet og spiste sammen. Etterpå fortsatte Paulus å tale ytterligere en stund, ja, det rakk faktisk å bli morgen før han til slutt forlot dem. 12 Den unge mannen som hadde falt ut av vinduet, ble ført hjem i beste velgående, noe som selvfølgelig var til stor lettelse for alle.

Paulus tar avskjed med lederne i menighetene i Efesos

13 Paulus tok landeveien over til byen Assos, mens vi andre seilte rundt med båt. 14 Da vi etter en tid møtte han i Assos, tok vi ham ombord og seilte ned til Mitylene. 15 Videre passerte vi øya Kios neste dag. Dagen etter la vi til ved øya Samos og nådde en dag seinere fram til byen Milet.

16-17 Paulus hadde bestemt seg for ikke å reise til Efesos denne gangen, til tross for at byen lå i nærheten. Han ville ikke bli heftet i provinsen Asia[d], etter som han ville rekke fram til Jerusalem for å kunne feire pinsehøytiden der. Da vi kom fram til Milet, sendte han en beskjed til lederne i menighetene i Efesos og ba dem komme ned til skipet for å treffe ham.

18 Da de hadde møtt opp, sa han: ”Dere vet om alt jeg har gjort helt fra den dagen da jeg først satte mine føtter i provinsen Asia. 19 Uten å tenke på meg selv har jeg tjent Herren Jesus. Det har jeg gjort til tross for de sorger og prøvelser som rammet meg gjennom alt jødene gjorde mot meg. 20 Jeg har aldri nølt med å tale om det som kunne være til nytte for dere, men jeg har undervist dere både offentlig og i hjemmene. 21 Jeg har alvorlig formant både jøder og dem som ikke er jøder, til å vende om til Gud og tro på vår Herre Jesus.

22 Men nå blir jeg drevet av Guds Ånd[e] til å reise tilbake til Jerusalem. Veien går dit til tross for at jeg ikke aner hva som venter meg der. 23 Det eneste jeg vet, er at Guds Hellige Ånd i by etter by har minnet meg om at fengsel og lidelse kan ligge foran meg. 24 Men for meg er ikke livet noe verdt, dersom jeg ikke får bruke det til å fullføre den oppgave som Herren Jesus har gitt meg. Helt til livets slutt vil jeg spre det glade budskapet om Guds kjærlighet og tilgivelse.

25 Nå vet jeg at dere aldri kommer til å få se meg igjen, alle dere som jeg har besøkt og undervist om hvordan dere kunne bli Guds eget folk. 26 Derfor vil jeg i dag si dere at jeg ikke er skyldig om noen av dere går evig fortapt. 27 Jeg har jo uten å nøle meddelt dere hele Guds plan om frelse.

28 Pass nå nøye på hvordan dere selv lever, og ta godt være på de menneskene som Guds Hellige Ånd har satt dere til ledere for. Vær gjetere for Guds menighet, den flokken som han har kjøpt med sin egen Sønns blod. 29 Jeg vet at når jeg forlater dere, vil det komme glupske ulver og trenge seg inn blant dere, og de kommer ikke til å skåne flokken. 30 Noen av dere kommer selv til å forvrenge sannheten og forsøke å få egne tilhengere blant disiplene. 31 Vær derfor på vakt! Husk på at jeg i tre år personlig har undervist hver og en av dere, og at jeg dag og natt med tårer har formant dere.

32 Jeg ber nå om at Gud skal ta hånd om dere. Ikke glem budskapet hans om kjærlighet og tilgivelse. La det veilede dere, slik at troen blir sterkere og sterkere, og dere får del i den arven som venter på dem som tilhører Gud.

33 Dere vet at jeg aldri har krevd å få penger eller klær av dere. 34 Jeg har med egne hender forsørget både meg selv og mine medarbeidere. 35 Jeg ville gjennom egne handlinger vise at vi gjennom hardt arbeid skal skaffe mulighet til å hjelpe de fattige og ikke falle menigheten til byrde. Husk på det Herren Jesus sa: ’Vi blir lykkeligere av å gi enn å få.’ ”

36 Da Paulus avsluttet talen, falt han på kne og ba. 37 Mennene begynte å gråte høyt og omfavnet og kysset ham. 38 Det som bedrøvet dem aller mest, var at han sa at de aldri mer ville se hverandre her i livet. Til slutt fulgte alle ham ned til skipet.

Paulus fortsetter reisen mot Jerusalem

21 Etter at vi skilte lag med lederne for menigheten i Efesos, seilte vi rett ned til øya Kos. Neste dag nådde vi øya Rhodos og fortsatte derfra til byen Patara. Der fant vi et skip som skulle til Fønikia i provinsen Syria, og vi gikk ombord og seilte av sted. Etter en tid fikk vi Kypros i sikte og passerte sør for øya med kurs mot Syria. Vi kom til byen Tyrus, for der skulle skipet losse lasten. Mens dette sto på, gikk vi i land og fant fram til disiplene og stanset hos dem en uke. De ble ledet av Guds Ånd til å advare Paulus mot å fortsette til Jerusalem. Da uken hadde gått, vendte vi på tross av advarslene tilbake til skipet. Alle de troende, også kvinner og barn, fulgte med oss ut av byen og ned til stranden. Der ba vi sammen og tok avskjed med hverandre. Vi gikk om bord, og de andre vendte hjem til sitt.

Nesten uten opphold kom vi til Ptolemais. Der hilst vi også på de troende, men stanset bare en dag. Så fortsatte vi til Cæsarea, der vi bodde hos Filip. Han var stadig opptatt med å spre det glade budskapet om Jesus. Filip var en av de første sju medarbeiderne til disiplene. Han hadde fire ugifte døtre, som alle hadde fått evner av Gud til å tale profetisk.

10-11 Under besøket som varte i flere dager, kom en mann fra Judea for å treffe oss. Han het Agabus. Også han hadde fått evner av Gud til å tale profetisk. Han tok beltet til Paulus og bandt sine egne føtter og hender med det og sa: ”Guds Hellige Ånd sier: ’På denne måten skal eieren av dette belte bli bundet av jødene i Jerusalem og bli utlevert til romerne.’ ” 12 Vi som hørte dette, både reisekameratene og de troende på stedet, forsøkte på alle måter å overtale Paulus til ikke å fortsette til Jerusalem.

13 Men han sa: ”Hvorfor gråter dere og gjør det vanskelig for meg? Jeg er beredt, ikke bare til å bli fengslet i Jerusalem, men også å dø for Herren Jesu skyld.” 14 Vi forsto da at han ikke hadde noen planer om å bøye av. Vi roet oss og sa: ”La det bli som Herren vil.”

15 Etter disse dagene hos Filip gjorde vi oss klare og fortsatte mot Jerusalem. 16 Noen av disiplene i Cæsarea fulgte med oss et stykke og viste oss veien til Mnason sitt hus der vi fikk bo. Mnason kom fra Kypros, og var en av de første som begynte å tro på Jesus.

Paulus kommer fram til Jerusalem

17 Da vi kom fram til Jerusalem, ble vi hilst hjertelig velkommen av de troende. 18 Dagen etter at vi hadde kommet, tok Paulus oss med hjem til Jakob[f]. Der samlet også de andre lederne i menighetene seg. 19 Etter at vi hadde hilst, fortalte Paulus smått og stort om arbeidet sitt og om hvordan Gud hadde brukt ham for å nå ut til andre folk.

20 Da lederne i menighetene hørte dette, hyllet de Gud. Men etter en stund sa de: ”Du vet, kjære bror, at mange tusen jøder har kommet til tro her, og de er alle nøye med å følge Moseloven[g]. 21 Nå har et rykte blitt spredd i Jerusalem om at du lærer de jødene som bor blant andre folk, at de ikke behøver å følge Moseloven. Du skal også ha sagt at de ikke behøver å omskjære sine sønner eller å følge våre jødiske tradisjoner. 22 Noe må derfor bli gjort, for de kommer sikkert til å få greie på at du er her.

23 Vårt forslag går ut på dette: Her er det fire menn som har gitt et løfte til Gud.[h] 24 Ta dem med til templet og gå sammen med dem og foreta seremonien for renselse. Betal etterpå utgiftene slik at de også kan klippe håret, slik det er påbudt i loven. Da forstår alle at ryktene om deg er falske, og at du selv følger Moseloven.

25 Når det gjelder troende fra andre folk, står vi fast ved vår beslutning. Det eneste vi krever av dem er det vi skrev om i vårt brev: At de ikke skal spise mat som blir ofret til avguder, at de ikke skal spise kjøtt fra kvalte dyr eller noe annet som fortsatt har blod i seg, og at de skal avholde seg fra seksuell løssluppenhet.[i]

Paulus blir arrestert i templet

26-27 Paulus syntes forslaget hørtes bra ut, og neste dag tok han mennene med seg og foretok seremonien for renselse sammen med dem. Senere gikk han til templet og meldte offentlig fra om at renselsestiden skulle være slutt om sju dager og at et offer da ville bli båret fram for hver og en av de fire mennene.

Like før de sju dagene var slutt, fikk noen jøder fra provinsen Asia[j] øye på Paulus i templet og hisset opp folket mot ham. De grep tak i ham og 28 skrek: ”Israelitter[k]! Hjelp oss! Her er den mannen som over alt i verden, og til alle i vårt folk, lærer stikk i strid med Moseloven[l] og templet. Nå har han til og med tatt med noen som ikke er jøder, inn i templet og gjort dette hellige stedet uverdig[m].” 29 Mannen hadde tidligere på dagen sett Paulus nede i byen sammen med Trofimus fra Efesos, og de trodde derfor at Paulus hadde tatt ham med seg til templet.

30 Det drøyde ikke lenge før hele byen var i opprør og kom løpende. De slepte Paulus ut av templet, og portene ble straks stengt bak ham. 31 Folket tenkte å drepe ham, men kommandanten ved den romerske garnisonen fikk vite at hele Jerusalem var i opprør. 32 Derfor rykket han raskt ut med soldatene og offiserene sine. Da folkemassen fikk se soldatene, sluttet de å mishandle Paulus. 33 Kommandanten gikk straks fram og arresterte Paulus og ga befaling om at han skulle bli bundet med doble kjettinger. Han spurte folkemassen hvem Paulus var og hva han hadde gjort. 34 Blant folket skrek noen det ene, mens andre sa noe helt annet. Kommandanten kunne ikke i forvirringen få klarhet i hva de mente. Han ga derfor befaling om at Paulus skulle bli tatt med til den romerske festningsborgen. 35-36 Folket fulgte etter helt fram og ropte: ”Drep ham, drep ham!” Da de kom fram til trappen, ble folkemassen så voldsom at soldatene måtte løfte Paulus opp på skuldrene for å beskytte ham.

Paulus sin forsvarstale for folket

37 I det Paulus skulle bli ført inn i festningsborgen, sa han til kommandanten: ”Får jeg si noen ord til deg?”

”Kan du gresk?” undret kommandanten forbauset. 38 ”Er ikke du den egypteren som satte i gang et opprør for noen år siden og tok med seg 4 000 bevæpnete rebeller ut i ørkenen?”

39 ”Nei”, svarte Paulus, ”jeg er en jøde fra Tarsus i Kilikia, borger av en stor og viktig by. Jeg ber derfor om at du lar meg tale til folket.”

40 Kommandanten ga ham da sin fullmakt, og Paulus gjorde tegn til folket fra toppen trappen at han hadde noe å si. Da alle hadde roet seg, begynte han å tale til dem på arameisk[n].

22 Han sa: ”Kjære søsken og dere som er ledere for folket, hør etter på det jeg har å si til mitt forsvar.” Da de hørte at Paulus talte på deres eget språk, ble de enda mer stille. Han fortsatte: ”Jeg er jøde, født i byen Tarsus i Kilikia, men oppvokst her i Jerusalem. Jeg hadde Gamaliel som lærer og ble undervist om mye rett og riktig i Moseloven[o] og alle våre tradisjoner. Min ekstreme fanatisme i livet var å kjempe for Gud, slik som også dere forsøker å gjøre. Jeg forfulgte og ville drepe alle som fulgte Jesu vei[p]. Jeg lot både menn og kvinner bli bundet og satt i fengsel. Dette kan øverstepresten og alle medlemmene i Det jødiske rådet[q] bevitne. Det var også de som ga meg brev adressert til synagogene[r] i Damaskus, for at jeg skulle fengsle menneskene der og føre dem til Jerusalem, hvor de kunne bli straffet.

Da jeg var på veien til Damaskus, ved middagstiden, og nærmet meg byen, ble jeg plutselig innhyllet av et sterkt lys fra himmelen. Jeg falt til jorden og hørte en stemme som sa: ’Saulus, Saulus, hvorfor forfølger du meg?’

Jeg spurte da: ’Hvem er du, herre?’ og han svarte: ’Jeg er Jesus fra Nasaret, han som du forfølger.’ De som var med meg, så lyset, men forsto ikke stemmen som snakket til meg. 10 Jeg spurte da: ’Hva skal jeg gjøre, Herre?’ Herren svarte: ’Reis deg opp og gå til Damaskus. Der vil du få vite hvilken oppgave jeg har valgt deg ut til.’ 11 Det sterke lyset hadde gjort meg blind, og derfor måtte jeg bli ledet inn til Damaskus av mine ledsagere.

12 I Damaskus bodde det en mann som het Ananias. Han var en hengiven jøde og nøye med å følge Moseloven. Derfor var han også godt ansett blant alle jøder i Damaskus. 13 Denne mannen kom til meg, stilte seg ved siden meg og sa: ’Saulus, min bror, du skal få ditt syn tilbake!’ Og i samme øyeblikk kunne jeg se.

14 Så sa han til meg: ’Våre forfedres Gud har valgt deg ut til å kjenne hans vilje og til å se den Rettferdige[s] og høre stemmen hans. 15 Nå skal du vitne for alle mennesker og fortelle det du har sett og hørt. 16 Tvil ikke, men tilbe Jesus og la deg straks døpe slik at du blir vasket ren fra syndene dine.’

17 Senere, da jeg hadde kommet tilbake til Jerusalem og en dag sto og ba i templet, fikk jeg se et syn. 18 Jeg så Herren Jesus som sa til meg: ’Skynd deg, forlat straks Jerusalem, for folket her kommer ikke til å tro på det du forteller om meg.’

19 ’Men, Herre’, innvendte jeg, ’de kjenner meg jo. De vet at jeg i hver eneste synagoge[t] har fengslet og pisket dem som trodde på deg. 20 Da Stefanus ble drept, han som fortalte om deg til alle, sto jeg ved siden av og mente at de handlet rett. Jeg voktet til og med klærne til dem som steinet ham!’

21 Herren Jesus sa til meg: ’Dra bort fra Jerusalem, for jeg vil sende deg langt av sted til andre folk!’ ”

Paulus avslører at han er romersk borger

22 Fram til dette punktet i Paulus sin tale hadde folket lyttet rolig, men nå begynte de å rope: ”Drep ham! Pass på at han forsvinner fra jordens overflate! Han har ingen rett til å leve!” 23 Folkets rop ble villere og villere. De slet av seg kappene sine og kastet jord opp i luften. 24 Kommandanten tok derfor Paulus inn i festningsborgen og ga befaling om at de skulle piske ham til han tilsto sine forbrytelser, slik at de fikk greie på hvorfor folkemassen var så rasende.

25 Da de surret Paulus fast for å piske ham, sa han til en offiser som sto der: ”Er det tillatt å piske en romersk borger som ikke er dømt for noe?” 26 Da offiseren hørte dette, gikk han til kommandanten og sa: ”Hva er det du tenker å gjøre? Denne mannen er jo romersk borger!” 27 Da gikk kommandanten til Paulus og spurte: ”Er det sant at du er romersk borger?”

”Ja”, svarte Paulus, ”det er jeg.”

28 ”Det er jeg også”, mumlet kommandanten, ”og det kostet meg veldig mange penger!”

”Jeg ble det i fødselen”, svarte Paulus.

29 Soldatene som skulle ha pisket og forhørt ham, trakk seg raskt tilbake da de hørte at Paulus var romersk borger. Kommandanten selv ble forskrekket, etter som det var han som hadde gitt befaling om at Paulus skulle bli bundet og pisket.

30 Neste dag satte kommandanten Paulus fri fra fengslet og ga befaling om at øversteprestene og Det jødiske rådet[u] skulle samle seg. Han førte Paulus ned fra festningsborgen og stilte han for Det jødiske rådet for å få greie på hva bråket handlet om.

Paulus for Det jødiske rådet

23 Da Paulus kom inn, så han medlemmene i rådet rett i øynene og sa: ”Brødre, jeg har alltid levd livet mitt med god samvittighet for Gud.” Da ga øverstepresten Ananias befaling om at de som sto nærmest Paulus, skulle slå ham over munnen.

Paulus sa til han: ”Gud skal slå deg, du som har sunket ned i en slik dobbelmoral! Her sitter du for å dømme meg etter Moseloven[v], og så bryter du selv loven ved å befale at de skal slå meg.” De som sto ved siden av Paulus, sa da til ham: ”Hvordan våger du å forulempe Guds øversteprest?”

”Tilgi meg brødre”, svarte Paulus, ”jeg visste ikke at han var øversteprest. Det står i Skriften[w]: ’Du skal ikke forbanne den som er leder for folket ditt.[x]’ ”

Hva Paulus derimot visste, var at noen av medlemmene i rådet var saddukeere, mens andre var fariseere.[y] Derfor ropte han: ”Brødre, jeg er fariseer liksom alle mine forfedre. Og jeg blir stilt for retten her i dag fordi jeg tror at de døde står opp igjen.”

Dette delte straks rådet i to grupper som begynte å krangle med hverandre. Saddukeerne tror nemlig ikke at de døde står opp igjen eller at det finnes engler eller ånder. Fariseerne derimot tror på alt dette.

Alle i rådet skrek i munnen på hverandre, og noen av de skriftlærde[z] fra partiet til fariseerne stilte seg opp og forsvarte Paulus. ”Vi kan ikke se at denne mannen har gjort noe galt”, protesterte de høylytt. ”Kanskje en Ånd eller en engel virkelig har snakket til ham.”

10 Krangelen ble bare verre og verre, og mennene rykket og slet i Paulus fra alle kanter. Til slutt fikk kommandanten gitt befaling til soldatene om å ta med Paulus og føre ham til festningsborgen, etter som han var redd for at de skulle slite ham i filler.

11 Da det seinere var blitt natt, viste Herren Jesus seg for Paulus og sa: ”Vær ikke redd! På samme måten som du har fortalt om meg her i Jerusalem, skal du også fortelle om meg i Roma.”

Planer på å drepe Paulus

12-13 Neste morgen samlet mer enn 40 jødiske menn seg og sverget på at de verken skulle spise eller drikke før de hadde drept Paulus. 14 De gikk til øversteprestene og folkets ledere og sa: ”Vi har sverget en ed og lovet at vi verken skal spise eller drikke før vi har drept Paulus. 15 Be derfor kommandanten om at han lar Paulus bli stilt for rådet igjen. Si til ham at dere vil undersøke tilfellet nærmere, så kan vi drepe ham når han er på vei hit.”

16 Paulus sin søstersønn fikk greie på planene deres og gikk til festningsborgen og fortalte alt for Paulus. 17 Straks kalte han til seg en offiser og sa: ”Ta med denne unge mannen til kommandanten. Han har noe viktig å fortelle ham.”

18 Offiseren gikk da til kommandanten og forklarte: ”Fangen Paulus kalte på meg og ba meg ta med denne unge mannen til deg. Han har visst noe å fortelle deg.”

19 Kommandanten tok ham da ved armen og førte ham til siden og spurte: ”Hva er det du har å fortelle?”

20 Søstersønnen til Paulus forklarte straks: ”Jødene har blitt enige om å be deg sende Paulus ned til deres råd i morgen, slik at de kan undersøke tilfellet nærmere. 21 Ikke la dem få det som de vil, for mer enn 40 menn ligger gjemt i et bakhold for å drepe Paulus. De har sverget at de verken skal spise eller drikke før han er død. De har allerede gjort seg klare og venter bare på at du skal gi ditt ja.”

22 Kommandanten advarte ham og sa: ”Ingen må få vite at du har fortalt meg dette”, og så lot han mannen gå.

Paulus blir ført til Cæsarea

23 Kommandanten kalte på to av offiserene sine og sa: ”Kall ut 200 soldater som står klare til å marsjere til Cæsarea klokka ni i kveld sammen med 200 spydkastere og 70 ryttere. 24 Gi Paulus en hest å ri på og pass på, at han kommer fram til landshøvdingen Feliks i god behold.”

25 Han skrev følgende brev til landshøvdingen:

26 ”Fra Claudius Lysias,

til den høyt ærede landshøvdingen Feliks.

Beste hilsen!

27 Denne mannen har blitt arrestert av jødene. De skulle nettopp til å drepe ham da jeg sendte ut soldater for å redde ham. Etterpå har jeg fått vite at han er romersk borger. 28 Jeg førte ham ned til Det jødiske rådet[aa] for å få greie på hva de anklaget ham for. 29 Jeg forsto snart at det bare var noen interne stridsspørsmål som hadde med deres religiøse lover å gjøre, og ikke noe som bør bli straffet med fengsel eller døden. 30 Senere fikk jeg ved en anledning greie på at de planla å drepe han, og jeg besluttet derfor å sende ham til deg. Jeg har også formant motstanderne hans til å legge fram anklagene sine for deg.”

31 Samme natten tok soldatene Paulus og førte ham til den romerske militærforlegningen Antipatris[ab] slik de hadde fått befaling om. 32 Neste morgen fortsatte de 70 rytterne med ham til Cæsarea, mens de øvrige mennene vendte tilbake til festningsborgen i Jerusalem.

33 Da de kom fram til Cæsarea, overlot de brevet til landshøvdingen Feliks og førte Paulus inn til han. 34 Landshøvdingen leste brevet og spurte Paulus hvilken provins han kom fra. ”Fra Kilikia”, svarte Paulus.

35 ”Bra”, sa landshøvdingen, ”jeg skal ta opp saken din når de som anklager deg kommer hit.” Så ga han befaling om at Paulus skulle bli anbrakt i fengslet som lå i palasset til kong Herodes.

Footnotes

  1. 20:4 Provinsen Asia var en romersk provins i nåværende Tyrkia.
  2. 20:5 Her begynner bokens forfatter å skrive i «vi» form igjen.
  3. 20:6 I grunnteksten: De usyrede brøds høytid. Jødene spiser i påskeuken bare brød som har blitt bakt uten gjær.
  4. 20:16-17 Provinsen Asia var en romersk provins i nåværende Tyrkia.
  5. 20:22 Eller: ”en indre drivkraft har fått meg…”
  6. 21:18 Jakob var bror til Jesus og leder for menigheten.
  7. 21:20 Moseloven, eller den jødiske loven, finnes skrevet ned i Første til Femte Mosebok.
  8. 21:23 Løftet var sannsynligvis et nasirløfte. Se Fjerde Mosebok 6.
  9. 21:25 Disse reglene skulle forenkle fellesskapet mellom troende jøder og troende som ikke er jøder. Reglene gjaldt alle folk, etter som Gud hadde gitt dem allerede til Noah. Moseloven, den jødiske loven, kom mange hundra år senere. Se Første Mosebok 9:1-7.
  10. 21:26-27 Provinsen Asia var en romersk provins i nåværende Tyrkia.
  11. 21:28 Israelitter er et annet navn på jødene. Israelitt betyr etterkommere til Israel. Han hadde en sønn som het Juda, og som har gitt navn til jødene.
  12. 21:28 Moseloven, eller den jødiske loven, finnes skrevet ned i Første til Femte Mosebok.
  13. 21:28 Folk som ikke var jøder, var i følge med den jødiske tradisjonen uverdige til å komme fram for Gud og ville gjøre templet urent om de gikk inn der.
  14. 21:40 Eller: Hebraisk, det vil si hebreerne eller jødenes språk. Men hverdagens språk for Israels folk var arameisk.
  15. 22:3 Moseloven, eller den jødiske loven, finnes skrevet ned i Første til Femte Mosebok.
  16. 22:4 Troen på Jesus ble kalt ofte ”veien”, eller ”den sanne veien”.
  17. 22:5 Det jødiske rådet hadde omkring 70 medlemmer, og besto av alle de religiøse og politiske lederne i Israel. Rådet fungerte under den romerske okkupasjonen som domstol, men hadde også rett til å bestemme i enkelte politiske spørsmål.
  18. 22:5 Synagogen er jødenes bygg for gudstjenester eller den menighet som møtes der. I samme bygg kunne det også finnes en lokal domstol, som hadde rett til å dømme i enklere tilfeller og dele ut straff ved pisking.
  19. 22:14 Ananias snakker om Jesus.
  20. 22:19 Synagogen er jødenes bygg for gudstjenester eller den menighet som møtes der. I samme bygg kunne det også finnes en lokal domstol, som hadde rett til å dømme i enklere tilfeller og dele ut straff ved pisking.
  21. 22:30 Det jødiske rådet hadde omkring 70 medlemmer og besto av alle de religiøse og politiske lederne i Israel. Rådet fungerte under den romerske okkupasjonen som domstol, men hadde også rett til å bestemme i enkelte politiske spørsmål.
  22. 23:3 Moseloven, eller den jødiske loven, finnes skrevet ned i Første til Femte Mosebok.
  23. 23:5 ”Skriften” for jødene er Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.
  24. 23:5 Se Andre Mosebok 22:28.
  25. 23:6 Fariseer og sadukeere var to religiøse partier blant jødene.
  26. 23:9 Fariseerne var eksperter på loven, som er et annet navn for hele den jødiske Skriften, det vil si Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.
  27. 23:28 Det jødiske rådet hadde omkring 70 medlemmer, og besto av alle de religiøse og politiske lederne i Israel. Rådet fungerte under den romerske okkupasjonen som domstol, men hadde også rett til å bestemme i enkelte politiske spørsmål.
  28. 23:31 Antipatris lå mitt mellom Jerusalem og Cæsarea.