Font Size
2 Mosebok 7-9
Det Norsk Bibelselskap 1930
2 Mosebok 7-9
Det Norsk Bibelselskap 1930
7 Da sa Herren til Moses: Se, jeg har satt dig til en Gud for Farao, og Aron, din bror, skal være din profet.
2 Du skal tale alt det jeg byder dig; men Aron, din bror, skal tale til Farao, og han skal la Israels barn fare ut av sitt land.
3 Men jeg vil forherde Faraos hjerte, og jeg vil gjøre mange tegn og under i Egyptens land.
4 Farao skal ikke høre på eder; men jeg vil legge min hånd på Egypten og føre mine hærer, mitt folk, Israels barn, ut av Egyptens land ved store straffedommer.
5 Og egypterne skal kjenne at jeg er Herren, når jeg rekker ut min hånd over Egypten og fører Israels barn ut fra dem.
6 Og Moses og Aron gjorde dette; som Herren hadde pålagt dem, således gjorde de.
7 Moses var åtti år gammel, og Aron tre og åtti år, da de talte til Farao.
8 Og Herren sa til Moses og Aron:
9 Når Farao taler til eder og sier: La mig få se et under av eder, da skal du si til Aron: Ta din stav og kast den ned foran Farao! Og den skal bli til en slange.
10 Så gikk Moses og Aron inn til Farao og gjorde som Herren hadde sagt; Aron kastet sin stav ned foran Farao og hans tjenere, og den blev til en slange.
11 Da lot Farao sine vismenn og trollmenn kalle, og de, Egyptens tegnsutleggere, gjorde det samme med sine hemmelige kunster;
12 de kastet hver sin stav, og de blev til slanger; men Arons stav slukte deres staver.
13 Men Faraos hjerte blev forherdet, og han hørte ikke på dem, således som Herren hadde sagt.
14 Da sa Herren til Moses: Faraos hjerte er hårdt; han vil ikke la folket fare.
15 Gå til Farao imorgen tidlig når han går ned til elven, og still dig i hans vei på elvebredden, og staven som blev skapt om til en slange, skal du ta i hånden.
16 Og du skal si til ham: Herren, hebreernes Gud, har sendt mig til dig og sier: La mitt folk fare, så de kan tjene mig i ørkenen! Men du har like til nu ikke villet lyde.
17 Sa sier Herren: På dette skal du kjenne at jeg er Herren: Se, nu slår jeg med denne stav som jeg har i min hånd, på vannet i elven, og det skal bli til blod,
18 og fiskene i elven skal dø, og elven skal lukte ille, så egypterne skal vemmes ved å drikke vannet.
19 Og Herren sa til Moses: Si til Aron: Ta din stav og rekk ut din hånd over egypternes vann, over deres elver, over deres kanaler og over deres sjøer og over alle deres dammer, og de skal bli til blod, og det skal være blod i hele Egyptens land, både i trekar og i stenkar.
20 Og Moses og Aron gjorde som Herren hadde sagt; han løftet staven og slo på vannet i elven så de så på det, både Farao og hans tjenere; da blev alt vannet i elven til blod,
21 og fiskene i elven døde, og elven luktet ille, så egypterne ikke kunde drikke vannet, og det var blod i hele Egyptens land.
22 Men Egyptens tegnsutleggere gjorde det samme med sine hemmelige kunster, og Faraos hjerte blev forherdet, og han hørte ikke på dem, således som Herren hadde sagt.
23 Og Farao vendte sig om og gikk hjem til sitt hus og la heller ikke dette på hjerte.
24 Men alle egypterne gravde rundt omkring elven efter drikkevann; for de kunde ikke drikke elvevannet.
25 Så gikk det syv dager efterat Herren hadde slått elven.
8 Da sa Herren til Moses: Gå inn til Farao og si til ham: Så sier Herren: La mitt folk fare, så de kan tjene mig!
2 Dersom du nekter å la dem fare, da vil jeg plage hele ditt land med frosk.
3 Og elven skal vrimle av frosk, og de skal krype op og komme inn i ditt hus og i ditt sengkammer og op i din seng og i dine tjeneres hus og på ditt folk og i dine bakerovner og i dine deigtrau.
4 Ja, på dig og på ditt folk og på alle dine tjenere skal froskene krype op.
5 Og Herren sa til Moses: Si til Aron: Rekk ut din hånd med din stav over elvene, over kanalene og over sjøene, og la froskene komme op over Egyptens land!
6 Og Aron rakte ut sin hånd over Egyptens vann, og froskene kom op og dekket hele Egyptens land.
7 Men tegnsutleggerne gjorde det samme med sine hemmelige kunster og lot froskene komme op over Egyptens land.
8 Da kalte Farao Moses og Aron til sig og sa: Bed til Herren at han vil ta froskene bort fra mig og mitt folk! Da til jeg la folket fare, sa de kan ofre til Herren.
9 Og Moses sa til Farao: Ha selv den ære å si når jeg skal bede for dig og dine tjenere og ditt folk at froskene må bli drevet bort fra dig og dine hus, så de bare blir tilbake i elven.
10 Han svarte: Imorgen. Da sa Moses: La det bli som du sier, forat du kan kjenne at det ikke er nogen som Herren vår Gud.
11 Froskene skal vike fra dig og dine hus og fra dine tjenere og ditt folk; bare i elven skal de bli tilbake.
12 Så gikk Moses og Aron ut igjen fra Farao, og Moses ropte til Herren for froskenes skyld som han hadde ført over Farao.
13 Og Herren gjorde som Moses hadde sagt, og froskene som var i husene og gårdene og på markene, døde bort;
14 og de samlet dem i dyngevis, og landet blev fylt med stank.
15 Men da Farao så at han hadde fått luft, gjorde han sitt hjerte hårdt og hørte ikke på dem, således som Herren hadde sagt.
16 Da sa Herren til Moses: Si til Aron: Rekk ut din stav og slå i støvet på jorden, så skal det bli til mygg i hele Egyptens land.
17 Og de gjorde således; Aron rakte ut sin hånd med sin stav og slo i støvet på jorden, og myggene kom både på folk og fe; alt støvet på jorden blev til mygg i hele Egyptens land.
18 Tegnsutleggerne gjorde likeså med sine hemmelige kunster; de søkte å få mygg frem, men kunde ikke. Og myggene blev sittende på folk og på fe.
19 Da sa tegnsutleggerne til Farao: Dette er Guds finger. Men Faraos hjerte var og blev forherdet, og han hørte ikke på dem, således som Herren hadde sagt.
20 Da sa Herren til Moses: Stå tidlig op imorgen, og still dig frem for Farao når han går ned til elven, og si til ham: Så sier Herren: La mitt folk fare, så de kan tjene mig!
21 For dersom du ikke lar mitt folk fare, da sender jeg fluesvermer over dig og dine tjenere og ditt folk og dine hus, og egypternes hus skal fylles av fluesvermene, ja endog jorden de står på.
22 Men på den dag vil jeg undta Gosen, hvor mitt folk bor, så det ikke skal være fluesvermer der; da skal du kjenne at jeg, Herren, er midt i landet.
23 For jeg vil frelse mitt folk og gjøre forskjell på mitt folk og ditt folk; imorgen skal dette tegn skje.
24 Og Herren gjorde som han hadde sagt, og det kom svære fluesvermer i Faraos hus og i hans tjeneres hus; i hele Egypten blev landet herjet av fluesvermer.
25 Da kalte Farao Moses og Aron til sig og sa: Gå og ofre til eders Gud her i landet!
26 Men Moses sa: Det er ikke rådelig å gjøre så; for det vi ofrer til Herren vår Gud, er en vederstyggelighet for egypterne; om vi nu ofret for egypternes øine det som er en vederstyggelighet for dem, vilde de da ikke stene oss?
27 Tre dagsreiser vil vi gå ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud, således som han byder oss.
28 Da sa Farao: Jeg vil la eder fare, så I kan ofre til Herren eders Gud i ørkenen; men I må ikke dra langt bort. Bed for mig!
29 Moses svarte: Se, jeg går nu ut og vil bede til Herren, og imorgen skal fluesvermene vike bort fra Farao, fra hans tjenere og fra hans folk; bare nu Farao ikke mere vil bruke svik, men la folket fare, så de kan ofre til Herren.
30 Så gikk Moses ut fra Farao og bad til Herren.
31 Og Herren gjorde som Moses bad, og lot fluesvermene vike bort fra Farao, fra hans tjenere og fra hans folk; det blev ikke én igjen.
32 Men Farao forherdet sitt hjerte også denne gang; han lot ikke folket fare.
9 Og Herren sa til Moses: Gå inn til Farao og si til ham: Så sier Herren, hebreernes Gud: La mitt folk fare, så de kan tjene mig!
2 For dersom du nekter å la dem fare og fremdeles holder på dem,
3 da skal Herrens hånd komme over ditt fe på marken, over hestene, over asenene, over kamelene, over storfeet og over småfeet med en forferdelig pest.
4 Men Herren skal gjøre forskjell på Israels fe og egypternes fe, og det skal ikke dø noget av alt det som hører Israels barn til.
5 Og Herren fastsatte tiden og sa: Imorgen vil Herren la dette skje i landet.
6 Dagen efter gjorde Herren som han hadde sagt, og alt egypternes fe døde, men av Israels barns fe døde ikke ett liv.
7 Og Farao sendte bud, og da var det ikke død et eneste liv av Israels fe; men Faraos hjerte blev hårdt, og han lot ikke folket fare.
8 Da sa Herren til Moses og Aron: Ta hendene fulle av aske fra ovnen, og Moses skal kaste den op i været så Farao ser på det,
9 og den skal bli til støv utover hele Egyptens land, og den skal bli til bylder som bryter ut med blemmer, både på folk og fe i hele Egyptens land.
10 Så tok de asken fra ovnen og trådte frem for Farao, og Moses kastet den op i været; og det blev bylder som brøt ut med blemmer, både på folk og fe.
11 Og tegnsutleggerne kunde ikke holde stand mot Moses for byldenes skyld; for det var kommet bylder på tegnsutleggerne og på alle egypterne.
12 Men Herren forherdet Faraos hjerte, så han ikke hørte på dem, således som Herren hadde sagt til Moses
13 Da sa Herren til Moses: Stå tidlig op imorgen, og tred frem for Farao og si til ham: Så sier Herren, hebreernes Gud: La mitt folk fare, så de kan tjene mig!
14 For denne gang vil jeg sende alle mine plager over dig selv og over dine tjenere og ditt folk, forat du skal kjenne at ingen er som jeg på hele jorden.
15 For nu hadde jeg allerede rakt ut min hånd og vilde slått dig og ditt folk med pesten, så du var blitt utslettet av jorden;
16 men derfor lot jeg dig bli i live at jeg kunde vise dig min makt, og mitt navn kunde bli kunngjort over hele jorden.
17 Ennu stiller du dig i veien for mitt folk og vil ikke la dem fare.
18 Se, jeg vil på denne tid imorgen sende et forferdelig haglvær, som det aldri har vært make til i Egypten, like fra den dag det blev til, og til nu.
19 Så send da folk og berg din buskap og alt det du har på marken! Alt folk og alt fe som er ute på marken og ikke har kommet sig i hus, på dem skal haglet falle, og de skal dø.
20 De av Faraos tjenere som fryktet Herrens ord, berget da sine folk og sin buskap i hus;
21 men de som ikke gav akt på Herrens ord, lot sine folk og sin buskap bli ute på marken.
22 Da sa Herren til Moses: Rekk din hånd op mot himmelen, og det skal komme hagl i hele Egyptens land, både over folk og fe og over alle markens urter i Egyptens land.
23 Og Moses rakte sin stav op mot himmelen, og Herren lot komme torden og hagl, og det fôr ild ned på jorden, og Herren lot falle hagl over Egyptens land.
24 Det kom hagl, og midt i haglskuren lyn i lyn, et uvær så svært at det aldri hadde vært maken i hele Egyptens land fra den tid folk hadde bosatt sig der.
25 Og i hele Egyptens land slo haglet ned alt det som var på marken, både folk og fe; og alle markens urter slo haglet ned, og alle markens trær brøt det sønder.
26 Bare i Gosens land, hvor Israels barn bodde, falt det ikke hagl.
27 Da sendte Farao bud efter Moses og Aron og sa til dem: Denne gang har jeg syndet; Herren er den som har rett, og jeg og mitt folk har urett.
28 Bed til Herren at det nu må være nok av hans torden og hagl! Så vil jeg la eder fare, og I skal ikke bie lenger.
29 Moses svarte ham: Så snart jeg kommer ut av byen, vil jeg utbrede mine hender til Herren; så skal tordenen holde op og haglet ikke falle mere, forat du skal kjenne at jorden hører Herren til.
30 Men om dig og dine tjenere vet jeg at I ennu ikke frykter for Gud Herren.
31 Lin og bygg var slått ned; for bygget stod i aks og linet i knopp;
32 men hvete og spelt var ikke slått ned, for de kommer senere.
33 Og Moses gikk bort fra Farao og ut av byen og utbredte sine hender til Herren; da holdt tordenen og haglet op, og regnet strømmet ikke mere ned på jorden.
34 Men da Farao så at regnet og haglet og tordenen hadde holdt op, blev han ved å synde, og han forherdet sitt hjerte, både han og hans tjenere.
35 Faraos hjerte var og blev forherdet, og han lot ikke Israels barn fare, således som Herren hadde sagt ved Moses.
Exodus 7-9
New International Version
Exodus 7-9
New International Version
7 Then the Lord said to Moses, “See, I have made you like God(A) to Pharaoh, and your brother Aaron will be your prophet.(B) 2 You are to say everything I command you, and your brother Aaron is to tell Pharaoh to let the Israelites go out of his country. 3 But I will harden Pharaoh’s heart,(C) and though I multiply my signs and wonders(D) in Egypt, 4 he will not listen(E) to you. Then I will lay my hand on Egypt and with mighty acts of judgment(F) I will bring out my divisions,(G) my people the Israelites. 5 And the Egyptians will know that I am the Lord(H) when I stretch out my hand(I) against Egypt and bring the Israelites out of it.”
6 Moses and Aaron did just as the Lord commanded(J) them. 7 Moses was eighty years old(K) and Aaron eighty-three when they spoke to Pharaoh.
Aaron’s Staff Becomes a Snake
8 The Lord said to Moses and Aaron, 9 “When Pharaoh says to you, ‘Perform a miracle,(L)’ then say to Aaron, ‘Take your staff and throw it down before Pharaoh,’ and it will become a snake.”(M)
10 So Moses and Aaron went to Pharaoh and did just as the Lord commanded. Aaron threw his staff down in front of Pharaoh and his officials, and it became a snake. 11 Pharaoh then summoned wise men and sorcerers,(N) and the Egyptian magicians(O) also did the same things by their secret arts:(P) 12 Each one threw down his staff and it became a snake. But Aaron’s staff swallowed up their staffs. 13 Yet Pharaoh’s heart(Q) became hard and he would not listen(R) to them, just as the Lord had said.
The Plague of Blood
14 Then the Lord said to Moses, “Pharaoh’s heart is unyielding;(S) he refuses to let the people go. 15 Go to Pharaoh in the morning as he goes out to the river.(T) Confront him on the bank of the Nile,(U) and take in your hand the staff that was changed into a snake. 16 Then say to him, ‘The Lord, the God of the Hebrews, has sent me to say to you: Let my people go, so that they may worship(V) me in the wilderness. But until now you have not listened.(W) 17 This is what the Lord says: By this you will know that I am the Lord:(X) With the staff that is in my hand I will strike the water of the Nile, and it will be changed into blood.(Y) 18 The fish in the Nile will die, and the river will stink;(Z) the Egyptians will not be able to drink its water.’”(AA)
19 The Lord said to Moses, “Tell Aaron, ‘Take your staff(AB) and stretch out your hand(AC) over the waters of Egypt—over the streams and canals, over the ponds and all the reservoirs—and they will turn to blood.’ Blood will be everywhere in Egypt, even in vessels[a] of wood and stone.”
20 Moses and Aaron did just as the Lord had commanded.(AD) He raised his staff in the presence of Pharaoh and his officials and struck the water of the Nile,(AE) and all the water was changed into blood.(AF) 21 The fish in the Nile died, and the river smelled so bad that the Egyptians could not drink its water. Blood was everywhere in Egypt.
22 But the Egyptian magicians(AG) did the same things by their secret arts,(AH) and Pharaoh’s heart(AI) became hard; he would not listen to Moses and Aaron, just as the Lord had said. 23 Instead, he turned and went into his palace, and did not take even this to heart. 24 And all the Egyptians dug along the Nile to get drinking water(AJ), because they could not drink the water of the river.
The Plague of Frogs
25 Seven days passed after the Lord struck the Nile. 8 1 [b]Then the Lord said to Moses, “Go to Pharaoh and say to him, ‘This is what the Lord says: Let my people go, so that they may worship(AK) me. 2 If you refuse to let them go, I will send a plague of frogs(AL) on your whole country. 3 The Nile will teem with frogs. They will come up into your palace and your bedroom and onto your bed, into the houses of your officials and on your people,(AM) and into your ovens and kneading troughs.(AN) 4 The frogs will come up on you and your people and all your officials.’”
5 Then the Lord said to Moses, “Tell Aaron, ‘Stretch out your hand with your staff(AO) over the streams and canals and ponds, and make frogs(AP) come up on the land of Egypt.’”
6 So Aaron stretched out his hand over the waters of Egypt, and the frogs(AQ) came up and covered the land. 7 But the magicians did the same things by their secret arts;(AR) they also made frogs come up on the land of Egypt.
8 Pharaoh summoned Moses and Aaron and said, “Pray(AS) to the Lord to take the frogs away from me and my people, and I will let your people go to offer sacrifices(AT) to the Lord.”
9 Moses said to Pharaoh, “I leave to you the honor of setting the time(AU) for me to pray for you and your officials and your people that you and your houses may be rid of the frogs, except for those that remain in the Nile.”
10 “Tomorrow,” Pharaoh said.
Moses replied, “It will be as you say, so that you may know there is no one like the Lord our God.(AV) 11 The frogs will leave you and your houses, your officials and your people; they will remain only in the Nile.”
12 After Moses and Aaron left Pharaoh, Moses cried out to the Lord about the frogs he had brought on Pharaoh. 13 And the Lord did what Moses asked.(AW) The frogs died in the houses, in the courtyards and in the fields. 14 They were piled into heaps, and the land reeked of them. 15 But when Pharaoh saw that there was relief,(AX) he hardened his heart(AY) and would not listen to Moses and Aaron, just as the Lord had said.
The Plague of Gnats
16 Then the Lord said to Moses, “Tell Aaron, ‘Stretch out your staff(AZ) and strike the dust of the ground,’ and throughout the land of Egypt the dust will become gnats.” 17 They did this, and when Aaron stretched out his hand with the staff and struck the dust of the ground, gnats(BA) came on people and animals. All the dust throughout the land of Egypt became gnats. 18 But when the magicians(BB) tried to produce gnats by their secret arts,(BC) they could not.
Since the gnats were on people and animals everywhere, 19 the magicians said to Pharaoh, “This is the finger(BD) of God.” But Pharaoh’s heart(BE) was hard and he would not listen,(BF) just as the Lord had said.
The Plague of Flies
20 Then the Lord said to Moses, “Get up early in the morning(BG) and confront Pharaoh as he goes to the river and say to him, ‘This is what the Lord says: Let my people go, so that they may worship(BH) me. 21 If you do not let my people go, I will send swarms of flies on you and your officials, on your people and into your houses. The houses of the Egyptians will be full of flies; even the ground will be covered with them.
22 “‘But on that day I will deal differently with the land of Goshen,(BI) where my people live;(BJ) no swarms of flies will be there, so that you will know(BK) that I, the Lord, am in this land. 23 I will make a distinction[c] between my people and your people.(BL) This sign will occur tomorrow.’”
24 And the Lord did this. Dense swarms of flies poured into Pharaoh’s palace and into the houses of his officials; throughout Egypt the land was ruined by the flies.(BM)
25 Then Pharaoh summoned(BN) Moses and Aaron and said, “Go, sacrifice to your God here in the land.”
26 But Moses said, “That would not be right. The sacrifices we offer the Lord our God would be detestable to the Egyptians.(BO) And if we offer sacrifices that are detestable in their eyes, will they not stone us? 27 We must take a three-day journey(BP) into the wilderness to offer sacrifices(BQ) to the Lord our God, as he commands us.”
28 Pharaoh said, “I will let you go to offer sacrifices to the Lord your God in the wilderness, but you must not go very far. Now pray(BR) for me.”
29 Moses answered, “As soon as I leave you, I will pray to the Lord, and tomorrow the flies will leave Pharaoh and his officials and his people. Only let Pharaoh be sure that he does not act deceitfully(BS) again by not letting the people go to offer sacrifices to the Lord.”
30 Then Moses left Pharaoh and prayed to the Lord,(BT) 31 and the Lord did what Moses asked. The flies left Pharaoh and his officials and his people; not a fly remained. 32 But this time also Pharaoh hardened his heart(BU) and would not let the people go.
The Plague on Livestock
9 Then the Lord said to Moses, “Go to Pharaoh and say to him, ‘This is what the Lord, the God of the Hebrews, says: “Let my people go, so that they may worship(BV) me.” 2 If you refuse to let them go and continue to hold them back, 3 the hand(BW) of the Lord will bring a terrible plague(BX) on your livestock in the field—on your horses, donkeys and camels and on your cattle, sheep and goats. 4 But the Lord will make a distinction between the livestock of Israel and that of Egypt,(BY) so that no animal belonging to the Israelites will die.’”
5 The Lord set a time and said, “Tomorrow the Lord will do this in the land.” 6 And the next day the Lord did it: All the livestock(BZ) of the Egyptians died,(CA) but not one animal belonging to the Israelites died. 7 Pharaoh investigated and found that not even one of the animals of the Israelites had died. Yet his heart(CB) was unyielding and he would not let the people go.(CC)
The Plague of Boils
8 Then the Lord said to Moses and Aaron, “Take handfuls of soot from a furnace and have Moses toss it into the air in the presence of Pharaoh. 9 It will become fine dust over the whole land of Egypt, and festering boils(CD) will break out on people and animals throughout the land.”
10 So they took soot from a furnace and stood before Pharaoh. Moses tossed it into the air, and festering boils broke out on people and animals. 11 The magicians(CE) could not stand before Moses because of the boils that were on them and on all the Egyptians. 12 But the Lord hardened Pharaoh’s heart(CF) and he would not listen(CG) to Moses and Aaron, just as the Lord had said to Moses.
The Plague of Hail
13 Then the Lord said to Moses, “Get up early in the morning, confront Pharaoh and say to him, ‘This is what the Lord, the God of the Hebrews, says: Let my people go, so that they may worship(CH) me, 14 or this time I will send the full force of my plagues against you and against your officials and your people, so you may know(CI) that there is no one like(CJ) me in all the earth. 15 For by now I could have stretched out my hand and struck you and your people(CK) with a plague that would have wiped you off the earth. 16 But I have raised you up[d] for this very purpose,(CL) that I might show you my power(CM) and that my name might be proclaimed in all the earth. 17 You still set yourself against my people and will not let them go. 18 Therefore, at this time tomorrow I will send the worst hailstorm(CN) that has ever fallen on Egypt, from the day it was founded till now.(CO) 19 Give an order now to bring your livestock and everything you have in the field to a place of shelter, because the hail will fall on every person and animal that has not been brought in and is still out in the field, and they will die.’”
20 Those officials of Pharaoh who feared(CP) the word of the Lord hurried to bring their slaves and their livestock inside. 21 But those who ignored(CQ) the word of the Lord left their slaves and livestock in the field.
22 Then the Lord said to Moses, “Stretch out your hand toward the sky so that hail will fall all over Egypt—on people and animals and on everything growing in the fields of Egypt.” 23 When Moses stretched out his staff toward the sky, the Lord sent thunder(CR) and hail,(CS) and lightning flashed down to the ground. So the Lord rained hail on the land of Egypt; 24 hail fell and lightning flashed back and forth. It was the worst storm in all the land of Egypt since it had become a nation.(CT) 25 Throughout Egypt hail struck everything in the fields—both people and animals; it beat down everything growing in the fields and stripped every tree.(CU) 26 The only place it did not hail was the land of Goshen,(CV) where the Israelites were.(CW)
27 Then Pharaoh summoned Moses and Aaron. “This time I have sinned,”(CX) he said to them. “The Lord is in the right,(CY) and I and my people are in the wrong. 28 Pray(CZ) to the Lord, for we have had enough thunder and hail. I will let you go;(DA) you don’t have to stay any longer.”
29 Moses replied, “When I have gone out of the city, I will spread out my hands(DB) in prayer to the Lord. The thunder will stop and there will be no more hail, so you may know that the earth(DC) is the Lord’s. 30 But I know that you and your officials still do not fear(DD) the Lord God.”
31 (The flax and barley(DE) were destroyed, since the barley had headed and the flax was in bloom. 32 The wheat and spelt,(DF) however, were not destroyed, because they ripen later.)
33 Then Moses left Pharaoh and went out of the city. He spread out his hands toward the Lord; the thunder and hail stopped, and the rain no longer poured down on the land. 34 When Pharaoh saw that the rain and hail and thunder had stopped, he sinned again: He and his officials hardened their hearts. 35 So Pharaoh’s heart(DG) was hard and he would not let the Israelites go, just as the Lord had said through Moses.
Footnotes
- Exodus 7:19 Or even on their idols
- Exodus 8:1 In Hebrew texts 8:1-4 is numbered 7:26-29, and 8:5-32 is numbered 8:1-28.
- Exodus 8:23 Septuagint and Vulgate; Hebrew will put a deliverance
- Exodus 9:16 Or have spared you
Det Norsk Bibelselskap 1930 (DNB1930)
En Levende Bok (LB)
En Levende Bok: Det Nye Testamentet Copyright © 1978, 1988 by Biblica, Inc.®
Used by permission. All rights reserved worldwide.
New International Version (NIV) 
Holy Bible, New International Version®, NIV® Copyright ©1973, 1978, 1984, 2011 by Biblica, Inc.® Used by permission. All rights reserved worldwide.
NIV Reverse Interlinear Bible: English to Hebrew and English to Greek. Copyright © 2019 by Zondervan.