Lukas 20-24

En Levende Bok

Lederne stiller spørsmål ved Jesu oppdrag

20 En dag da Jesus underviste folket på tempelplassen og talte til dem om det glade budskapet fra Gud, kom øversteprestene, de skriftlærde^[a] og folkets ledere bort til ham. ² De forlangte å få vite hvilken rett han hadde til å gjøre alt det han gjorde, og hvem som hadde gitt ham dette oppdraget.

³ ”Det skal jeg snart si dere”, sa Jesus, ”dersom bare dere først svarer meg på et annet spørsmål. ⁴ Hva mener dere om dette: Var døperen Johannes sin dåp fra Gud eller ikke?”

⁵ De begynte straks å diskutere med hverandre og sa: ”Dersom vi sier at det var på Guds befaling, da kommer han til å spørre hvorfor vi ikke trodde på ham. ⁶ Men om vi sier at Gud ikke hadde sendt ham, da kommer folket til å steine oss. De er jo helt overbevist om at Johannes var en profet som bar fram Guds budskap.” ⁷ Derfor svarte de til slutt: ”Vi vet ikke.”

⁸ Da sa Jesus: ”I så tilfelle sier heller ikke jeg hvem som har gitt meg i oppdrag å gjøre det jeg gjør.”

Mannen som forpaktet ut vingården sin

⁹ Jesus vendte seg til folket og fortalte et bilde for dem. Han sa: ”En mann plantet en vingård og forpaktet den ut til noen som dyrket druer mens han selv reiste til utlandet og var borte i mange år. ¹⁰ Da tiden for å høste var inne, sendte han en av tjenerne sine til forpakterne for å hente den delen av avlingen som var hans. Men de overfalt tjeneren og sendte ham tomhendt tilbake. ¹¹ Eieren sendte da en annen tjener, det samme gjentok seg med ham. Han ble mishandlet, forulempet og ble sendt bort uten å ha fått noe. ¹² Også en tredje tjener ble sendt, men også ham skamslo de og jaget bort.

¹³ ’Hva skal jeg gjøre?’ sa eieren. ’Jo, nå vet jeg det! Jeg sender min egen elskede sønn. Han må de vel ha respekt for.’

¹⁴ Men da forpakterne fikk se sønnen, sa de til hverandre: ’Her kommer han som skal arve hele vingården. Kom så dreper vi ham og legger selv beslag på den!’ ¹⁵ De dro sønnen ut av vingården og drepte ham.”

”Hva tror dere eieren gjør med disse forpakterne?” spurte Jesus. ¹⁶ ”Jo, han vil selv komme dit, og da henretter han de kriminelle bøllene og gir vingården til andre.”

Da folket hørte dette, protesterte de høylytt: ”Nei! Det kommer aldri til å skje!”

¹⁷ Men Jesus møtte blikket deres og sa: ”Hva betyr det som står i Skriften^[b]:

¹⁸ Den som snubler på denne steinen, blir skadet, og den som denne steinen faller på, blir fullstendig knust.^[d]”

¹⁹ Øversteprestene og de skriftlærde^[e] ville arrestere Jesus direkte, etter som de forsto at det var dem han siktet til i sin fortelling, men de var redde for folket.

Er det rett å betale skatt til keiseren?

²⁰ Mens myndighetene holdt Jesus under oppsikt og ventet på sin anledning, sendte de noen menn som skulle late som om de var nøye med å følge Guds vilje, men i virkeligheten var de ute etter å ta Jesus for noe de kunne arrestere ham for. De ville etterpå overgi ham til de romerske myndighetene.

²¹ ”Mester”, sa de til ham. ”Vi vet hvor ærlig du er når du underviser. Du gir ikke etter for det andre mener og tenker, men sier rett ut det som er Guds vilje. ²² Fortell oss nå om det er rett eller galt å betale skatt til den romerske keiseren?”

²³ Jesus gjennomskuet den listige falskheten deres og sa: ²⁴ ”Vis meg en romersk mynt. Hvem sitt bilde er det på den, og hvem sin signatur står under?”

”Keiseren”, svarte de.

²⁵ ”Da så”, sa han, ”gi keiseren det som er hans. Men det som tilhører Gud, det skal dere gi til Gud.”

²⁶ De klarte altså ikke å sette ham fast for noe av det han sa mens folket hørte på. Tvert imot var de så overrasket over svarene hans, at de ble helt tause.

Skal de døde stå opp igjen?

²⁷ Noen saddukeere^[f] oppsøkte ham. Det er de som påstår at de døde ikke skal stå opp igjen, og derfor spurte de:

²⁸ ”Mester, i Moseloven^[g] står det at om en mann dør barnløs, da skal broren hans gifte seg med enken og passe på at den døde får en sønn som kan gi ham^[h] etterkommere. ²⁹ Nå var det en familie med sju brødre. Den eldste giftet seg og døde barnløs. ³⁰ Da giftet bror nummer to seg med enken, men heller ikke han fikk noen barn. ³¹ På samme måten gikk det med den tredje, og så fortsatte det til alle sju hadde vært gift med henne og var døde uten å etterlate seg noen barn. ³² Til slutt døde også kvinnen. ³³ Hva skal skje med henne når de døde står opp igjen? Hvem sin kone blir hun da? Alle sju har jo vært gift med henne!”

^34-35 Jesus svarte saddukeerne: ”Det er bare her på jorden at menn og kvinner gifter seg. De som er verdige til å være med i den kommende verden, etter at de har stått opp fra de døde, kommer ikke til å gifte seg. ³⁶ De skal heller ikke dø, men blir som englene. De er Guds barn, for de har stått opp fra de døde til et nytt liv.

³⁷ At de døde står opp beviser Moses når han forteller om hvordan Gud viste seg for ham i den brennende tornebusken. Han kaller Gud for Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.^{[i] 38} Gud er altså ikke en gud for døde, men for levende. Alle mennesker er levende for ham.^[j]”

³⁹ ”Det var bra svart, Mester”, sa noen av de skriftlærde^[k] som sto der. ⁴⁰ Og nå våget ingen å stille flere spørsmål til ham.

Er Messias etterkommer av kong David?

⁴¹ Jesus spurte: ”Hvordan kan dere påstå at Messias, den lovede kongen, er etterkommer av kong David^[l]? ⁴² David selv skrev jo i Salmenes bok:

⁴⁴ Mener dere virkelig at David ville kalle en av sine etterkommere for Herre?”

Jesus advarer mot dobbelmoral

⁴⁵ Mens folket lyttet, vendte Jesus seg mot disiplene og sa: ⁴⁶ ”Ta dere i vare for de skriftlærde^[n], som elsker å gå omkring i lange kapper og gjerne vil bli hilst med respekt på torget. Ved gudstjenestene tar de plassene på fremste rekke, og de elsker å sitte på hedersplassene under festene. ⁴⁷ I sin griskhet bedrar de hjelpeløse enker og tar alt de eier, mens de later som om de lever etter Guds vilje ved å be lange bønner når andre kan høre på. Derfor kommer Gud til å straffe dem desto hardere.”

En fattig enke gir alt hun har

21 Mens Jesus sto i templet, så han de rike som la gavene sine i offerkisten. ² Da kom det en fattig enke fram og la ned to koppermynter.

³ Da sa han: ”Tro meg, denne fattige enken ga mer enn alle de andre. ⁴ De tok bare litt av sin overflod og la i offerkisten. Hun derimot, som er så fattig, la alt det hun hadde å leve av i kisten.”

Jesus snakker om framtiden

⁵ Noen av disiplene begynte nå å snakke om templet med alle sine vakre steiner og kostbare gaver som folket hadde gitt.

⁶ Jesus sa: ”Det drøyer ikke lenge før alt det dere her ser, skal bli jevnet med jorden, stein skal ikke bli tilbake på stein.”

⁷ ”Mester, når skal dette skje?” spurte de forskrekket. ”Hva blir tegnet som viser at det begynner å skje?”

⁸ Han svarte: ”Vær på vakt så ingen lurer dere! Mange vil komme i mitt navn og påstå at de er Messias, den lovede kongen. De vil si: ’Slutten er nær.’ Ikke tro på det de sier! ⁹ Og når dere får høre om krig og uroligheter, skal dere ikke bli grepet av panikk. Det må først bli krig, det betyr ikke at slutten er kommet. ¹⁰ Folk og land vil reise seg mot hverandre. ¹¹ Det blir kraftige jordskjelv, epidemier og sultekatastrofer på det ene stedet etter det andre. Fryktelige ting skal skje, og store tegn vil vise seg på himmelen.

¹² Men før alt dette skjer, vil myndighetene ta dere til fange og forfølge dere. Dere vil bli stilt for domstolene i synagogene^[o] og kastet i fengsel. Dere vil bli stilt fram for makthavere og konger fordi dere tilhører meg. ¹³ Dette gir dere samtidig en sjanse til å fortelle om den troen dere har fått. ¹⁴ Planlegg derfor ikke i forveien hva dere skal si når de anklager dere. ¹⁵ Jeg skal gi dere de rette ordene, ja, dere skal få visdom og klarsyn, slik at ingen av motstanderne kan svare tilbake.

¹⁶ Dere vil til og med bli angitt av dem som står dere nærmest, av foreldrene, søsken, slektninger og venner, og noen av dere kommer til å bli drept. ¹⁷ Alle vil hate dere fordi dere tilhører meg. ¹⁸ Men Gud skal beskyttet dere. Ikke et hårstrå på hodet skal gå tapt. ¹⁹ Stå fast og hold ut, så skal dere vinne det evige livet.

²⁰ Den dagen dere ser Jerusalem omringet av armeer, da vet dere at ødeleggelsen av byen er nær. ²¹ Da må de som er i Judea, rømme opp i fjellene. De som er i Jerusalem, må forlate byen så fort som mulig, og ingen som er utenfor byen, må gå inn i den. ²² Da har tiden kommet for Guds dom. Alt det som Gud har forutsagt i Skriften^[p] vil bli virkelighet. ²³ Stakkers de kvinnene som er gravide når denne tiden kommer, og stakkars de mødrene som ammer barna sine! Det vil bli stor nød i landet, og Guds sinne vil ramme folket. ²⁴ Mange vil bli brutalt drept, og resten vil bli ført bort som fanger til all verdens land. Jerusalem skal bli okkupert av fremmede folk, som vil ha kontroll over byen til Gud gjør slutt på deres regjeringstid.

Når Jesus kommer igjen

²⁵ Merkelige tegn vil vise seg i solen, månen og stjernene. På jorden vil folkene bli grepet av angst og uro når hav og flodbølger drønner. ²⁶ Menneskene vil gå under av redsel og skrekk for det som vil ramme verden, for universets krefter vil bli rokket.^{[q] 27} Da skal de få se meg, Menneskesønnen, komme på skyene med makt og stor herlighet.^{[r] 28} Men når dere ser alt dette skje, da rett dere opp og fatt mot, for da er befrielsen nær.”

Bildet om fikentreet

²⁹ Jesus fortsatte å forklare det han mente ved å bruke et nytt bilde. Han sa: ”Legg merke til fikentreet, eller hvilken som helst annen sort tre. ³⁰ Når bladene begynner å springe ut, vet dere at sommeren snart er her. ³¹ På samme måten kan dere vite at Guds nye verden snart er her,^[s] når dere ser tegnene skje.

³² Jeg forsikrer dere at denne slekten skal ikke gå under før alt dette skjer.^{[t] 33} Himmelen og jorden skal forsvinne, men mine ord skal gjelde for evig tid.

Vær beredt

^34-35 Vær på vakt, slik at dere ikke blir sløvet av festing og rus, eller blir opptatt med hverdagens bekymringer. I så fall kommer jeg tilbake og vil overraske dere, og dere blir fanget som i en snare. ³⁶ Vær alltid beredt. Be om at dere må få kraft til å styre unna de vanskelighetene som venter, slik at dere kan møte meg, Menneskesønnen^[u], uten frykt.”

^37-38 På dagene gikk Jesus til tempelplassen for å undervise, og folkemassene samlet seg allerede tidlig på morgenen for å høre ham. Hver kveld dro fra han byen og gikk ut til Oljeberget og overnattet der.

Planer om å drepe Jesus

22 Nå nærmet påskehøytiden^[v] seg. ² Øversteprestene og de skriftlærde^[w] søkte fortsatt etter en måte å bli kvitt Jesus på. Men de ville drepe han i all hemmelighet, etter som de var redde for reaksjonen fra folket.

Judas bestemmer seg for å forråde Jesus

³ Da for Satan inn i Judas Iskariot, han som var en av Jesu tolv disipler. ⁴ Judas gikk til øversteprestene og offiserene ved tempelvakten for å diskutere hvordan han kunne overgi Jesus til dem. ⁵ De ble svært glade og tilbød ham en sum penger, ⁶ noe han straks aksepterte. Fra det øyeblikket av søkte han etter en anledning til å forråde Jesus.

Disiplene forbereder påskemåltidet

⁷ Så kom den første dagen i påskehøytiden^[x], den dagen da påskelammet skulle bli slaktet. ⁸ Jesus sendte to av disiplene, Peter og Johannes, av sted og sa: ”Gå og gjør i stand påskemåltidet, slik at vi kan spise det sammen.”

⁹ ”Hvor vil du at vi skal ordne det til?” spurte de.

¹⁰ Han svarte: ”Når dere kommer inn i Jerusalem, vil dere straks støte på en mann som bærer en vannkrukke på hodet. Følg etter ham til det huset der han går inn i. ¹¹ Si til mannen som eier huset: ’Vår Mester undrer seg på hvor det rommet er der han kan spise påskemåltidet sammen med disiplene sine.’ ¹² Da vil mannen ta dere med opp en trapp til et stort rom der det allerede er dekket. Gjør i stand måltidet der.”

¹³ De gikk av sted og fant at alt var akkurat slik som Jesus hadde sagt, og de ordnet med påskemåltidet.

Jesus og disiplene spiser det siste måltidet

¹⁴ Da det seinere var tid for å spise påskemåltidet, slo Jesus og hans tolv disipler seg ned ved bordet.

¹⁵ Han sa: ”Jeg har lengtet så inderlig etter å få spise dette påskemåltidet med dere før mine lidelser begynner. ¹⁶ For jeg sier dere at nå kommer jeg ikke til å spise det før vi skal feire den fullkomne påsken i Guds nye verden.^[y]”

¹⁷ Han tok et beger vin, og da han hadde takket Gud for vinen, sa han: ”Ta dette og del det mellom dere. ¹⁸ Jeg forsikrer dere at fra og med nå skal jeg ikke drikke vin igjen, før Gud regjerer i sin nye verden.^[z]”

¹⁹ Etter dette tok han et brød, og da han hadde takket Gud for det, brøt han det i biter og ga det til disiplene og sa: ”Dette er kroppen min som skal bli ofret for dere. Dette måltid skal feires til minne om min lidelse og død.”

²⁰ Etter måltidet tok han på samme måten begeret med vinen og sa: ”Dette beger er den nye pakten mellom Gud og menneskene, en pakt som blir inngått ved at blodet mitt blir ofret for dere. ²¹ Men her ved bordet finnes en mann som kommer til å forråde meg, og det til tross for at han spiser sammen med meg.^{[aa] 22} For jeg, Menneskesønnen^[ab], må dø. Det er en del av Guds plan. Men ulykken vil ramme det mennesket som forråder meg!”

²³ Da begynte disiplene å spørre hverandre om hvem i all verden som kunne finne på noe slikt.

Hvem er den største?

²⁴ Etter en stund gikk disiplene i stedet over til å diskutere hvem av dem som var å anse som den største.

²⁵ Da sa Jesus: ”I denne verden opptrer konger og makthavere som tyranner, og vil på toppen av det hele bli hyllet som ’folkets beskytter’! ²⁶ Men slik må det ikke være blant dere. Den av dere som vil være den største, skal være minst av alle. Den som vil være leder, skal være de andre sin tjener. ²⁷ I denne verden blir den som spiser ved bordet, regnet som større enn den som tjener ved bordet. Men følg mitt eksempel. Jeg er som en tjener blant dere. ^28-29 Men en dag skal dere som har vært trofaste mot meg i disse fryktelige dagene, få den samme kongelige makten av meg som jeg har fått av min Far i himmelen. ³⁰ Da skal dere få spise og drikke ved mitt bord i den nye verden^[ac]. Dere skal få sitte på troner og dømme Israels tolv stammer.

Jesus forutsier at Peter skal fornekte ham

³¹ Simon, min venn, Satan har krevd å få teste dere for å se om troen er ekte hos dere.^{[ad] 32} Jeg har bedt for deg at du ikke fullstendig skal miste troen. Når du har angret og vendt om til meg igjen, da skal du styrke troen hos brødrene dine.”

³³ Simon Peter svarte: ”Herre, jeg er beredt til både å gå i fengsel og å dø for deg.”

³⁴ Jesus sa: ”Peter, jeg sier deg, før hanen rekker å gale i morgen tidlig, kommer du tre ganger til å fornekte at du kjenner meg.”

³⁵ Jesus spurte: ”Da jeg sendte dere ut og dere verken hadde penger, bagasje eller ekstra klær med dere, manglet dere da noe?”

”Nei, ingenting”, svarte de.

³⁶ ”Men nå”, sa han, ”skal dere ta med dere både penger og bagasje. Dersom dere ikke har noe sverd, da må dere selge klærne og kjøp et. ³⁷ For jeg forsikrer dere at disse ordene i Skriften vil bli virkelighet ved det som skjer med meg: ’Han ble regnet som en forbryter’^[ae]. Ja, alt som Gud har forutsagt om meg, vil nå bli sluttført.”

³⁸ ”Herre”, svarte de, ”vi har to sverd.”

”Det rekker”, sa Jesus.

Jesus ber i Getsemane

³⁹ Jesus dro fra byen sammen med disiplene og gikk som vanlig til Oljeberget. ⁴⁰ Der sa han til dem: ”Be til Far i himmelen slik at fristelsene ikke vinner seier over dere.”

⁴¹ Selv gikk han et lite stykke lenger bort og falt på kne og ba: ⁴² ”Far i himmelen, om det er mulig, da la meg slippe de lidelsene som venter, men la det bli som du vil, ikke som jeg vil.”

⁴³ En engel fra himmelen viste seg og ga ham ny kraft. ⁴⁴ Angsten tiltok, og han ba så intensivt at svetten hans falt tung til jorden som dråper av blod. ⁴⁵ Til slutt reiste han seg og gikk tilbake til disiplene og oppdaget at de hadde sovnet utmattet av sorg. ⁴⁶ Da sa han: ”Hvordan kan dere sove nå! Reis dere og be om at fristelsene ikke må vinne seier over dere.”

Jesus blir forrådt og arrestert

⁴⁷ Mens Jesus fortsatt, snakket kom en stor flokk menn ledet av Judas, en av de tolv nærmeste disiplene, for å lete etter Jesus. Judas gikk fram til Jesus for å gi ham et velkomstkyss. ⁴⁸ Men Jesus sa: ”Judas, hvordan kan du forråde meg, Menneskesønnen^[af], med et kyss?”

⁴⁹ Da de andre disiplene forsto hva som holdt på å skje, spurte de: ”Herre, skal vi forsvare oss? Vi har jo våre sverd!” ⁵⁰ Og en av dem slo til mot øverstepresten sin tjener og hogg det høyre øret av ham.

⁵¹ Men Jesus sa: ”Ikke noe mer vold!” Så rørte han ved øret til mannen og leget ham.

⁵² Jesus vendte seg til øversteprestene, offiserene ved tempelvakten og folkets ledere som hadde kommet dit for å fange ham, og sa: ”Er jeg en så farlig forbryter at dere var tvunget til å bevæpne dere med sverd og køller for å fange meg? ⁵³ Hvorfor arresterte dere meg ikke på tempelplassen? Dag etter dag var jeg sammen med dere der uten at dere rørte meg. Nå er det tid for dere til å handle, nå har mørkets makter fått fritt spillerom.”

Peter fornekter at han kjenner Jesus

⁵⁴ Da grep de Jesus og førte ham til øverstepresten sitt hus. Peter fulgte med på avstand.

⁵⁵ Inne på gårdsplassen gjorde de opp en ild for å varme seg og satte seg rundt den. Peter slo seg ned midt iblant de andre.

⁵⁶ En tjenestejente la merke til ham i lysskinnet og begynte å se nærmere på ham. Til slutt sa hun: ”Denne mannen var også sammen med Jesus!”

⁵⁷ Peter protesterte og sa: ”Nei, jeg kjenner ikke den mannen.”

⁵⁸ Etter en stund fikk en annen øye på ham og sa: ”Du er jo også en av dem!”

”Nei, det er jeg ikke”, svarte Peter.

⁵⁹ Omtrent en time seinere var det en tredje som påsto: ”Jeg er sikker på at denne fyren er en av disiplene til Jesus, han er jo fra Galilea.”

⁶⁰ Men Peter sa: ”Hva prater du om? Jeg forstår ikke hva du mener.” Akkurat som han sa dette, gol hanen.

⁶¹ I samme øyeblikk vendte Herren Jesus seg om og så på Peter. Plutselig kom Peter til å huske hva Herren hadde sagt til ham: ”Før hanen galer i morgen tidlig, skal du fornekte meg tre ganger.” ⁶² Han gikk ut fra gårdsplassen og gråt i dyp fortvilelse.

^63-64 Mennene som holdt vakt over Jesus, begynte nå å håne ham. De satte bind for øyne hans, slo ham og sa: ”Vis oss at du er en profet! Avslør ved Guds hjelp hvem som slo deg.” ⁶⁵ De forulempet ham på det verste.

Det jødiske rådet vil ha Jesus dømt til døden

⁶⁶ Tidlig neste morgen samlet Det jødiske rådet^[ag] seg, det vil si folkets ledere, øversteprestene og de skriftlærde^[ah]. De hentet Jesus og stilte ham for rådet, ⁶⁷ og spurte ham: ”Er du Messias, den lovede kongen? Si oss som det er!”

Han svarte: ”Dersom jeg sier ja, da vil dere ikke tro meg. ⁶⁸ Og om jeg begynner å spørre dere om noe, da vil dere ikke svare meg. ⁶⁹ Men fra nå av kommer jeg, Menneskesønnen^[ai], til å sitte på Guds høyre side og regjere sammen med ham som har all makt.^[aj]”

⁷⁰ Opprørt skrek alle sammen: ”Påstår du altså at du er Guds sønn?”

Jesus svarte: ”Det er dere selv som kaller meg det.”

⁷¹ Da skrek de igjen: ”Vi trenger så visst ingen flere vitner. Nå har vi hørt ham selv si det.”

Jesus blir forhørt av Pilatus

23 Hele Det jødiske rådet^[ak] brøt opp og førte Jesus til Pilatus, som var den romerske landshøvdingen.^{[al] 2} Der begynte de straks å anklage ham og si: ”Denne mannen leder folket vårt vill. Han påstår at vi ikke skal betale skatt til den romerske keiseren, og han gir seg ut for å være Messias, den lovede kongen.”

³ Da spurte Pilatus ham: ”Er du jødenes konge?” Jesus svarte: ”Det er du selv som kaller meg dette.”

⁴ Pilatus vendte seg da til øversteprestene og folket og sa: ”Jeg kan ikke finne at denne mannen er skyldig i noen forbrytelse.”

⁵ Men de forsterket anklagen og sa: ”Han egger opp folket til opprør mot staten med den undervisningen han driver over hele landet, fra Galilea og helt hit til Jerusalem.”

⁶ Da Pilatus hørte dette, spurte han: ”Er mannen fra Galilea?” ⁷ Da han fikk greie på at dette stemte, sendte han Jesus til Herodes, kongen over Galilea, som akkurat da befant seg i Jerusalem.

⁸ Herodes ble svært glad over å få treffe Jesus. Han hadde hørt mye om ham og håpet å få se at han gjorde et mirakel. ⁹ Herodes stilte spørsmål på spørsmål til Jesus, men Jesus svarte ham ikke. ¹⁰ I mens sto øversteprestene og de skriftlærde^[am] der og fortsatte med sine grove anklager. ¹¹ Til slutt begynte Herodes og soldatene hans å håne og gjøre narr av Jesus. De satte på ham en kongelig kappe og sendte ham tilbake til Pilatus. ¹² Fra den dagen av ble Herodes og Pilatus venner med hverandre. Før hadde de vært fiender.

Pilatus dømmer Jesus til døden

¹³ Nå kalte Pilatus sammen øversteprestene, medlemmene i Det jødiske rådet^[an] og folket. ¹⁴ Han sa:

”Dere har ført denne mannen til meg og anklaget ham for å lede et opprør mot den romerske staten. Jeg har nøye forhørt ham om disse tingene i deres egen nærhet og finner ham ikke skyldig i anklagene dere fører mot ham. ¹⁵ Herodes har kommet til det samme resultat og har derfor sendt ham tilbake hit. Ingenting som denne mannen har gjort, gir meg noen anledning til å dømme ham til døden. ¹⁶ Derfor vil jeg bare la ham piske og etterpå slippe ham fri.”^[ao]

¹⁸ Da begynte hele folkemassen å skrike: ”Drep han, og slipp i stedet Barabbas fri!” ¹⁹ Barabbas satt i fengsel for mord og for å ha ledet et opprør i Jerusalem. ²⁰ Enda en gang forsøkte Pilatus å diskutere med dem for han ville gjerne slippe Jesus fri. ²¹ Men de ropte uten stans: ”Spikre ham fast på et kors, spikre ham fast på et kors!”

²² For tredje gangen spurte Pilatus: ”Hva ondt har han gjort? Jeg har ikke funnet noen grunn til å dømme ham til døden. Jeg kommer bare til å piske ham og siden la ham gå.”

^23-24 Men folket skrek høyt uten å holde opp at Jesus skulle bli spikret fast på et kors. Til slutt fikk ropene deres overtaket, og Pilatus resignerte. ²⁵ Han gjorde som folket forlangte og satte Barabbas fri, han som var anklaget for opprør og mord. Men Jesus overlot han til soldatene sine, slik at folket kunne få viljen sin med ham.

Jesus blir spikret fast på et kors

²⁶ På veien til stedet der henrettelsen skulle skje, grep soldatene fatt i en mann fra Kyréne^[ap] som het Simon. Han var på vei til Jerusalem fra landsbygden, og de tvang ham til å ta korset på seg og bære det etter Jesus.

²⁷ En stor folkemasse fulgte etter Jesus. Blant de andre var mange sørgende og gråtende kvinner. ²⁸ Jesus vendte seg til dem og sa: ”Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og barna deres. ²⁹ Det kommer en tid, da de skal si: ’Lykkelige er de barnløse, de kvinnene som aldri har født barn eller diet noen.’ ³⁰ Da skal menneskene si til fjellene og høydene:

³¹ For om de gjør på denne måten mot meg som er det grønne treet, hva vil ikke da skje med dere som er det tørre treet?”

^32-33 To forbrytere ble også ført ut for å bli henrettet sammen med Jesus. Da de kom til det stedet som blir kalt ”Hodeskallen”, ble alle tre spikret fast på hvert sitt kors. De hengte Jesus i midten med en forbryter på hver side. ³⁴ Han ba med disse ordene: ”Far i himmelen, forlat disse menneskene, for de vet ikke hva de gjør.” Soldatene kastet terning om klærne hans og delte dem mellom seg.^[ar]

³⁵ Folkemassen sto og så på, og medlemmene i Det jødiske rådet^[as] flirte av ham og hånte ham. ”Han var litt av en mester til å hjelpe andre”, sa de. ”Nå kan han vel hjelpe seg selv, dersom han da virkelig er Messias, den utvalgte kongen som Gud har lovet å sende.”

³⁶ Også soldatene hånte ham. De rakte sur vin til ham for at han kunne drikke ³⁷ og ropte til ham: ”Dersom du nå er jødenes konge, da hjelp deg selv!” ³⁸ Det var nemlig satt opp en plakat over Jesus der det sto: ”Dette er jødenes konge”.

³⁹ En av forbryterne som hang ved siden av Jesus, hånte ham også og sa: ”Er det ikke du som er Messias, den lovede kongen? Bevis det nå ved å redde både deg selv og oss!”

^40-41 Men den andre forbryteren irettesatte ham og sa: ”Har du ikke respekt for Gud enda du nå skal dø? Vi får det vi fortjener, vi har blitt dømt for våre forbrytelser, men denne mannen har ikke gjort noe galt.” ⁴² Så sa han: ”Jesus, husk på meg den dagen du regjerer i Guds nye verden.^[at]”

⁴³ Jesus svarte: ”Jeg forsikrer deg at du allerede i dag skal være med meg i paradiset.”

Jesus dør på korset

⁴⁴ Klokken var nå rundt tolv på dagen. Da ble det plutselig mørkt i hele landet, helt fram til klokka tre. ⁴⁵ Solen ble fullstendig formørket, og forhenget foran Det aller helligste^[au] rommet i templet, revnet i to deler. ⁴⁶ Samtidig ropte Jesus med kraftig stemme: ”Far i himmelen, i dine hender overgir jeg min Ånd”^[av]. Med disse ordene sluttet han å puste.

⁴⁷ Den romerske offiseren, som så det som skjedde, hyllet Gud og sa: ”Han må virkelig ha vært en mann som levde etter Guds vilje.” ⁴⁸ Da folket, som hadde samlet for å se på henrettelsen, så det som skjedde, slo de seg for brystet i sorg og forferdelse og gikk hjem. ⁴⁹ Men alle vennene hans, også de kvinnene som hadde fulgt med ham fra Galilea, sto på avstand og så alt sammen.

Jesus blir begravd

⁵⁰ Nå var det en mann som het Josef og var medlem i Det jødiske rådet^[aw]. Han var en god mann som levde etter Guds vilje, ⁵¹ og han hadde ikke støttet de andre religiøse lederne sin beslutning og handling. Han var fra byen Arimatea i Judea og ventet med iver på at Gud skulle begynne å regjere blant menneskene.^{[ax] 52} Denne Josef gikk til Pilatus og ba om å få ta hånd om kroppen til Jesus. ⁵³ Han tok seinere ned kroppen fra korset og svøpte den i lintøy og la den i en ny, ubrukt grav, som var hogget ut i fjellet. ⁵⁴ Alt dette skjedde seint på fredagen, like før hviledagen skulle begynne.^[ay]

⁵⁵ Kvinnene som hadde fulgt med Jesus fra Galilea, gikk etter Josef og så hvor han la kroppen i graven. ⁵⁶ Senere gikk de hjem og gjorde i stand en salve av urter og oljer for å kunne stelle kroppen til Jesus. Men da solen gikk ned og det ble hviledag, holdt de seg i ro, slik som det er bestemt i Moseloven^[az].

Jesus står opp fra de døde

24 Tidlig på søndag morgenen, mens solen var i ferd med å gå opp, gikk kvinnene til graven med salven de hadde gjort i stand. ² Der fikk de se at steinen som hadde dekket åpningen, var blitt rullet til siden. ³ Da de gikk inn i graven, kunne de ikke finne kroppen til Herren Jesus.

⁴ Kvinnene sto helt forvirret og visste ikke hva de skulle tro. Plutselig viste det seg to menn i skinnende hvite klær. ⁵ Kvinnene ble forskrekket og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Mennene spurte: ”Hvorfor leter dere blant de døde etter han som er levende? ⁶ Han er ikke her. Han er blitt levende igjen. Husker dere ikke det han sa til dere da han ennå var i Galilea? ⁷ At han, Menneskesønnen^[ba], vil bli utlevert til onde mennesker og bli henrettet på et kors, men at han på den tredje^[bb] dagen skulle stå opp igjen fra de døde?”

⁸ Da husket de på at Jesus hadde sagt dette. ⁹ De skyndte seg av sted for å fortelle disiplene og alle de andre det som hadde skjedd. ¹⁰ Kvinnene som hadde gått til graven, var Maria Magdalena, Johanna, og Maria, som var mor til Jakob, og flere andre. Alle fortalte den samme fantastiske historien til de elleve som Jesus hadde valgt seg ut til disipler^[bc]. ¹¹ Mennene syntes det hørtes ut som tomt snakk og trodde ikke på det.

¹² Peter tok seg likevel det bryet og sprang av sted til graven for å se etter. Da han bøyde seg ned og så inn i gravkammeret, så han ikke noe annet enn lintøyet som lå der. Forundret over det som hadde skjedd, gikk han fra graven.

To disipler på veien til Emmaus

¹³ Samme dagen var to av disiplene på vei til byen Emmaus, som ligger drøyt en mil fra Jerusalem. ¹⁴ De gikk og samtalte med hverandre om alt det som hadde skjedd de siste dagene. ¹⁵ Plutselig, mens de gikk der og snakket, kom Jesus selv og slo følge med dem. ¹⁶ Selv om de så ham, var det et eller annet som hindret dem fra å kjenne ham igjen.

¹⁷ ”Hva er det dere går her og diskuterer så ivrig?” undret han.

Da stanset de brått opp og så på ham med sorg i blikket. ¹⁸ En av mennene, han som het Kleopas, svarte: ”Du må være den eneste som har vært i Jerusalem og ikke har hørt om det som har skjedd der de siste dagene.”

¹⁹ ”Hva er det som har skjedd?” fortsatte Jesus.

”Dette med Jesus fra Nasaret”, sa de. ”Han var en profet som var helt fantastisk til å gjøre tydelig Guds budskap for alle. Og han gjorde store mirakler ved Guds kraft og var høyt elsket av både Gud og mennesker. ²⁰ Men øversteprestene og medlemmene i Det jødiske rådet^[bd] arresterte ham og utleverte ham til romerne, som dømte ham til døden og spikret ham fast på et kors. ²¹ Vi håpet så inderlig at han skulle være den som kunne sette fri Israel!

I dag er det tredje dagen^[be] siden alt dette skjedde. ²² Nå er vi helt i sjokk, for noen av kvinnene i vår gruppe gikk nemlig ut til graven tidlig på morgenen i dag. ²³ Da de kom tilbake fortalte de at kroppen til Jesus ikke lenger var å finne der. De hadde sett engler som sa at han var levende! ²⁴ Noen i gruppen vår løp derfor dit for å se etter, og faktum er at kroppen var borte. Akkurat som kvinnene hadde sagt, men Jesus så de ikke noe til.”

²⁵ Da sa Jesus: ”Tenk så lite dere skjønner! Hvor vanskelig dere har for å tro på det som Gud har forutsagt ved profetene^[bf] sine. ²⁶ Har han ikke gjort kjent at Messias, den lovede kongen, måtte gå gjennom disse lidelsene og etterpå bli æret og opphøyd?” ²⁷ Så siterte han avsnitt for avsnitt av det som Moses og alle profetene hadde skrevet.^[bg] Han forklarte hva Gud hadde sagt om Messias i alle bøkene som er samlet i Skriften^[bh].

²⁸ På dette tidspunktet var de nesten kommet fram til byen Emmaus, og det så ut som om Jesus hadde tenkt å gå videre. ²⁹ De stoppet ham og ba innstendig: ”Stans over natten hos oss. Det begynner jo allerede å bli mørkt.” Da fulgte Jesus med dem hjem. ³⁰ Da de hadde slått seg ned ved bordet for å spise, tok han brødet og takket Gud for maten, brøt brødet i biter og rakte det til de andre. ³¹ Plutselig ble øynene deres åpnet, og de kjente ham igjen. Men i samme øyeblikk var han borte.

³² De sa til hverandre: ”Ja visst, kjente vi det ikke som ild som brant i oss, da han snakket til oss på veien og forklarte Skriften for oss?” ³³ Uten å miste et sekund skyndte de seg tilbake til Jerusalem der disiplene og de andre som fulgte Jesus, var samlet. ³⁴ Disse tok imot mennene med ordene: ”Herren har virkelig stått opp! Han har vist seg for Peter!”

³⁵ Da fortalte de to disiplene som kom fra Emmaus, om hvordan Jesus hadde vist seg for dem på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.

Jesus viser seg for disiplene

³⁶ Mens de fortsatt holdt på å fortelle, sto Jesus plutselig midt iblant dem og sa: ”Fred være med dere alle.” ³⁷ Men de ble fryktelig redde og trodde at det var et spøkelse.

³⁸ ”Hvorfor er dere redde?” spurte Jesus. ”Hvorfor tviler dere på at det er jeg? ³⁹ Se på hendene mine og føttene mine! Dere kan selv se at det er jeg. Kjenn på meg! Dersom jeg var en Ånd, da ville jeg jo ikke ha noen kropp.” ⁴⁰ Mens han snakket, viste han hendene og føttene sine. ⁴¹ Fortsatt var de tvilende og fylt av en blanding av glede og forbauselse. Da spurte han: ”Har dere noe å spise?” ⁴² De ga ham en bit stekt fisk. ⁴³ Den spiste han mens de så på.

⁴⁴ Han sa til disiplene: ”Kan dere ikke huske at jeg forklarte, mens jeg ennå var hos dere, at alt som Gud hadde forutsagt om meg i Skriften, både i Moseloven, hos profetene og i salmene,^[bi] måtte bli til virkelighet?” ^45-46 Så hjalp han dem til å forstå Skriften. Han sa: ”Dette er det Gud som har forutsagt: ’Messias, den lovede kongen, skal lide og dø. Men på den tredje^[bj] dagen skal han igjen bli levende. ⁴⁷ Og ved at han tar på seg straffen menneskene hadde fortjent, skal hver og en som angrer syndene sine og tror på ham, få tilgivelse. Dette tilbudet skal bli spredd til alle folk, og har altså sin begynnelse i Jerusalem.’

⁴⁸ Alt dette skal dere fortelle videre til andre.