77 Til sangmesteren, for Jedutun^[a]; av Asaf; en salme.

² Min røst er til Gud, og jeg vil rope; min røst er til Gud, og han vil vende øret til mig.

³ På min nøds dag søker jeg Herren; min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la sig trøste.

⁴ Jeg vil komme Gud i hu og sukke; jeg vil gruble, og min ånd vansmekter. Sela.

⁵ Du holder mine øine oppe i nattevaktene; jeg er urolig og taler ikke.

⁶ Jeg tenker på fordums dager, på de lengst fremfarne år.

⁷ Jeg vil komme i hu mitt strengespill om natten, i mitt hjerte vil jeg gruble, og min ånd ransaker.

⁸ Vil da Herren forkaste i all evighet, og vil han ikke mere bli ved å vise nåde?

⁹ Er det for all tid ute med hans miskunnhet? er hans løfte blitt til intet slekt efter slekt?

¹⁰ Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede tillukket sin barmhjertighet? Sela.

¹¹ Jeg sier: Dette er min plage, det er år fra den Høiestes høire hånd.

¹² Jeg vil forkynne Herrens gjerninger; for jeg vil komme dine under i hu fra fordums tid.

¹³ Og jeg vil eftertenke alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunde.

¹⁴ Gud! Din vei er i hellighet; hvem er en gud stor som Gud?

¹⁵ Du er den Gud som gjør under; du har kunngjort din styrke blandt folkene.

¹⁶ Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. Sela.

¹⁷ Vannene så dig, Gud, vannene så dig, de bevet, ja avgrunnene skalv.

¹⁸ Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høre, ja dine piler fløi hit og dit.

¹⁹ Din tordens røst lød i stormhvirvelen, lyn lyste op jorderike, jorden bevet og skalv.

²⁰ Gjennem havet gikk din vei, og dine stier gjennem store vann, og dine fotspor blev ikke kjent.

²¹ Du førte ditt folk som en hjord ved Moses' og Arons hånd.