57 Til sangmesteren; "Forderv ikke"^[a]; av David; en gyllen sang, da han flyktet for Saul og var i hulen^[b].

² Vær mig nådig, Gud, vær mig nådig! For til dig tar min sjel sin tilflukt, og i dine vingers skygge søker jeg ly inntil fordervelsen går over.

³ Jeg roper til Gud, den Høieste, til den Gud som fullfører sin gjerning for mig.

⁴ Han sender hjelp fra himmelen og frelser mig, når den som vil opsluke mig, håner. Sela. Gud sender sin miskunnhet og sin trofasthet.

⁵ Min sjel er midt iblandt løver; jeg må ligge iblandt dem som spruter ild, menneskebarn hvis tenner er spyd og piler, og hvis tunge er et skarpt sverd.

⁶ Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden!

⁷ De stiller garn for mine trin, min sjel er nedbøiet; de graver en grav for mig, de faller selv midt i den. Sela.

⁸ Mitt hjerte er rolig, Gud, mitt hjerte er rolig; jeg vil synge og lovprise.

⁹ Våkn op, min ære^[c], våkn op, harpe og citar! Jeg vil vekke morgenrøden.

¹⁰ Jeg vil prise dig blandt folkene, Herre, jeg vil lovsynge dig blandt folkeslagene.

¹¹ For din miskunnhet er stor inntil himmelen, og din trofasthet inntil skyene.

¹² Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden!