Abraham og troen

4 Hvilken erfaring hadde Abraham, som var stamfar for Israels folk, av å bli frelst gjennom tro? ² Var det på grunn av gode gjerninger Gud aksepterte han? Ja, i så tilfelle kunne han virkelig vært stolt over seg selv. Men det var ikke derfor han ble regnet skyldfri innfor Gud. ³ Hva står det i Skriften? Jo, at ”Abraham trodde på Gud, og derfor ble regnet som skyldfri innfor Gud”.^[a]

⁴ Den som arbeider, får ikke sin lønn som en gave, men som betaling for det han har utrettet. ⁵ Den som blir erklært skyldfri innfor Gud på grunn av troen, får det ikke som betaling for noe han har utrettet. ⁶ Derfor beskriver også kong David hvor lykkelig det mennesket er som uten å fortjene det blir regnet som skyldfri innfor Gud. Han skriver:

⁹ Men nå er spørsmålet: Gjelder denne lykken bare for jødene, de som holder Guds pakt ved å omskjære sine sønner. Gjelder den også andre folk? La oss vende tilbake til Abraham. Jeg sa før at det var på grunn av troen at Abraham ble regnet som skyldfri innfor Gud. ¹⁰ Når ble han da skyldfri? Var det etter at han hadde blitt omskåret, eller var det før? Svaret er at Gud aksepterte ham før han ble omskåret.

¹¹ Seremonien med å omskjære alle menn var et tegn på at Abraham ved troen hadde blitt skyldfri innfor Gud allerede før han ble omskåret. Gjennom dette ble han en åndelig far for alle som tror, også om de ikke omskjærer sine sønner. ¹² Abraham ble også en åndelig far for sitt eget folk som omskjærer sønnene, men han er bare deres åndelige far dersom de har samme slags tro som han hadde før han ble omskåret.

Løftet til Abraham gjelder alle som tror

¹³ Det var altså ikke fordi Abraham var lydig mot loven^[c] at han fikk løftet om at etterkommerne hans skulle arve hele jorden. Nei, han fikk løftet fordi troen hadde gjort ham skyldfri innfor Gud. Hans etterkommere skulle få løftet oppfylt gjennom å tro på Gud, akkurat som Abraham. ¹⁴ De som forsøker bli skyldfrie ved å være lydig mot Moseloven, kan ikke være Abrahams etterkommere. Da ville troen være uten mening, og løftet ville ikke gjelde. ¹⁵ Husk på at lovens krav er så høye at alle blir dømt av den. Å ha en lov betyr også at vi kan overtre den. ¹⁶ Derfor er troen det viktigste!

Guds løfte var en fri gave til alle Abrahams etterkommere, både til dem som har fått Moseloven og til dem som bare har samme slags tro som Abraham. Han er en åndelig far for alle som tror. ¹⁷ Gud sier i Skriften^[d]: ”Jeg har gjort deg til far for mange folk.”^[e] I Guds øyne er han vår far, for han trodde på den Gud som gjør de døde levende og får ting til å skje som ikke før var mulig.

¹⁸ Når Gud lovet Abraham at han skulle bli far til mange folk, da trodde Abraham på Gud. Dette til tross for at det menneskelig sett ikke var noe håp om at han kunne bli far. Men Gud hadde sagt: ”Dine etterkommere skal bli så mange at det ikke er mulige å telle dem.”^{[f] 19} Derfor fortsatte Abraham å tro til tross for at han var omkring 100 år gammel og uten kraft i kroppen, og til tross for at kona Sara ikke kunne få barn og i tillegg var rent for gammel.

²⁰ Nei, Abraham tvilte aldri på Guds løfte, for troen ga ham styrke, og han æret Gud. ²¹ Han var helt overbevist om at Gud kan gjøre hva som helst når han har lovet det. ²² Derfor ble han regnet som skyldfri innfor Gud.

²³ Sannheten om at han ”ble regnet som skyldfri innfor Gud”, ble ikke skrevet bare med tanke på Abraham. ²⁴ Den gjelder også for oss. Vi skal også bli regnet som skyldfrie etter som vi tror på Gud, han som vakte opp vår Herre Jesus fra de døde. ²⁵ Herren Jesus ble utlevert for å dø for syndene våre, og ble vakt opp igjen for at vi skulle bli skyldfrie innfor Gud.

Frelst ved troen på Jesus Kristus

5 Når vi nå har blitt skyldfri innfor Gud ved å tro, har vi fred med Gud gjennom det vår Herre Jesus Kristus har gjort for oss. ² På grunn av troen har Gud i sin godhet tilgitt oss. Ja, vi bygger nå vårt liv på Guds tilgivelse, og kan med stolthet og glede se fram til den dagen da vi får ta del i Guds herlighet.

³ Vi gleder oss ikke bare over dette, men også over de lidelsene vi må gå gjennom. Vi vet at lidelsene gjør oss utholdende. ⁴ Utholdigheten gjør oss faste i troen, slik at vi konstant klamrer oss til håpet om at vi til slutt blir frelst for evig. ⁵ Dette håpet om frelse kommer ikke til å gå over i skuffelse, for vi vet hvor sterkt Gud elsker oss. Han har gitt oss sin Hellige Ånd som fyller våre hjerter med kjærlighet.

⁶ Mens vi ennå var hjelpeløse og svake, da kom Kristus. Han innfant seg på det tidspunktet som var i tråd med Guds plan, og døde for alle oss som ikke brydde oss om Gud. ⁷ Snaut nok er det vel noen som ville ofre livet sitt selv for et menneske som lever rett? Muligens ville noen ta på seg å dø for en som var god tvers i gjennom. ⁸ Men Gud beviste hvor sterkt han elsket oss, ved at Kristus døde for oss, ennå mens vi, var syndere. ⁹ Da vi nå har blitt skyldfri innfor Gud ved at Jesus ofret sitt blod for oss, kan vi være helt trygge på at han også vil frelse oss fra å bli dømt av Gud. ¹⁰ Vi var Guds fiender, men ble forsonet med ham gjennom det at Sønnen tok straffen vår da han døde. Derfor kan vi, nå når vi er Guds venner, også være trygge på at Sønnen vil frelse oss fra evig straff, etter som han sto opp fra de døde.

¹¹ Ikke nok med det, vi gleder oss over det fellesskap vi har med Gud allerede nå, et fellesskap som ble mulig gjennom at vår Herre Jesus forsonet oss med Gud og gjorde oss til vennene hans.

Adam og Kristus

¹² Gjennom det ene mennesket, som var Adam, kom synden inn i hele menneskeslekten. Straffen for synden var at Adam måtte dø. Etter den dagen dør alle mennesker, etter som alle har syndet. ¹³ Ja, menneskene syndet lenge før jødene hadde fått Moseloven^[g]. Til tross for at det ikke var noen lov å bryte, ¹⁴ døde alle menneskene som levde i tidsperioden mellom Adam og Moses. De døde selv om de ikke hadde vært direkte ulydige mot Guds befaling, slik som Adam hadde vært.

Adam hadde en viss likhet med Jesus, han som skulle komme seinere, og likevel var det en skarp kontrast mellom de to. ¹⁵ For det er en enorm forskjell mellom et menneske som synder, og Gud, som i sin godhet tilgir. Likheten består i at det var et menneske alene som gjennom sin synd gjorde det slik at alle måtte dø. Og at det var et menneske alene, Jesus Kristus, som gjorde det slik at Gud ga alle den tilgivelsen vi ikke fortjener. Denne frie gaven, som Gud i sin godhet ga oss, er uendelig mye større.

¹⁶ Det er også stor forskjell mellom konsekvensene av den ene mannen sin synd og Guds fri gave, tilgivelsen. Synden til den ene mannen førte til at alle menneskene ble dømt til å dø, mens synden hos alle mennesker førte til at Gud viste oss nåde og tilga oss. ¹⁷ Det er sant at det ene menneske sin synd gjorde at døden fikk makt over alle mennesker. Men det er like så sant at det ene menneske, Jesus Kristus, har gjort det slik at livet dominerer i alle som tar imot Guds frie gave. Gud lar oss i sin grenseløse godhet bli skyldfri innfor ham, dersom vi tar imot tilgivelsen hans. ¹⁸ Ja, den ene syndige handlingen av Adam gjorde det slik at alle mennesker ble dømt til å dø, mens den ene rette handlingen av Kristus gjorde det slik at alle kan bli tilgitt av Gud og få leve. ¹⁹ Gjennom det at det ene menneske var ulydig mot Gud, ble vi alle syndere. På samme måten skal vi, ved at det ene menneske var lydig mot Gud, bli skyldfri innfor ham.

²⁰ Gud ga oss Moseloven for klart å vise at menneskene ikke følger hans vilje. Men da det sto klart at menneskene stadig bryter Guds lov, viste det seg også at hans godhet er uendelig stor, etter som han tilgir. ²¹ Før hersket jo synden over alle mennesker og førte døden inn i verden. Nå overtar i stedet Guds kjærlighet og tilgivelse makten, ved at Jesus Kristus, vår Herre, og gjør oss skyldfri innfor Gud og gir oss evig liv.

Syndens makt er brutt

6 Hva betyr da dette? Skal vi fortsette å synde, slik at Gud kan vise sin godhet og tilgi oss gang på gang? ² Nei, selvfølgelig ikke! Synden har jo ikke lenger noen makt over oss. Hvordan kan vi da fortsette å synde? ³ Vet dere ikke at alle vi som har blitt døpt inn i fellesskapet med Jesus Kristus, også døde sammen med ham da vi ble døpt? ⁴ Ja, gjennom dåpen er vi både døde og begravd sammen med ham. På samme måten som Kristus ble vakt opp fra de døde ved sin Fars store makt, får også vi nå leve et nytt liv.

⁵ Om vi altså har blitt fullt og helt forent med Kristus gjennom det å dø sammen med ham, da skal vi også bli levende igjen sammen med ham. ⁶ Vi vet at vårt gamle ego ble spikret fast på korset sammen med ham, for at synden skulle miste makten over oss. Derfor er vi ikke lenger slaver under synden. ⁷ Den som er død, kan jo ikke bli lokket til å synde. ⁸ Men om vi døde sammen med Kristus, da skal vi også leve i fellesskap med ham. Dette tror vi på.

⁹ Vi vet at Kristus har stått opp fra de døde og aldri mer vil dø. Døden har ikke lenger noen makt over han. ¹⁰ Han døde for å knuse syndens makt, en gang for alle. Nå lever han for å ære Gud. ¹¹ Gjennom fellesskapet med Jesus Kristus er dere døde i forhold til synden og kan nå leve for å ære Gud. Det er slik dere skal se på dere selv.

¹² La altså ikke synden få makt over deres dødelige kropper, slik at dere gir etter for kroppens begjær. ¹³ Pass på at dere ikke bruker deres kropper i det ondes tjeneste ved å synde, men la Gud bruke deres kropper i tjeneste for det gode, slik at dere ærer ham. Dere har jo gått over fra død til liv. ¹⁴ Synden skal ikke lenger styre dere, slik den gjorde da dere i egen kraft forsøkte å leve opp til kravet i Moseloven^[h]. Dere har blitt løst fra lovens krav gjennom det at Gud i sin godhet har tilgitt dere.

Fri til å være lydig mot Gud

¹⁵ Hva betyr da dette? Er vi fri til å synde, etter som Gud har tilgitt oss og i sin godhet satt oss fri fra kravet i Moseloven? Nei, naturligvis ikke!

¹⁶ Innser dere ikke at dere selv kan velge hvem som skal ha makt over dere? Velger dere å bli slaver under synden, kommer det til å lede til død. Velger dere derimot å være lydig mot Gud, da blir dere skyldfri innfor ham. ¹⁷ Jeg takker Gud for dere! Dere som en gang var slaver under synden, valgte av et helt hjerte å være lydig mot den undervisningen om Jesus som dere har fått høre. ¹⁸ Nå er dere fri fra synden, og har blitt Guds slaver i tjeneste for det gode. ¹⁹ Jeg bruker bildet av slavene, etter som dette er lett å forstå. Tidligere lot dere kroppen deres være slave under umoralske begjær, slik at dere gjorde det som stred mot Guds vilje og ble mer og mer ulydige mot ham. La nå i stedet kroppen bli Guds slave, slik at dere kan gjøre det som er godt og leve fullt og helt for ham.

²⁰ Da dere var slaver under synden, ble dere komplett likegyldige i forholdet om hva som var rett og galt. ²¹ Hva ble resultatet? Selvfølgelig, at dere gjorde slikt som dere nå skammer dere over, etter som dere vet at det leder til døden. ²² Nå har dere blitt fri fra syndens makt og er blitt Guds slaver. Resultatet blir at dere lever helt og fullt for Gud og til slutt får evig liv. ²³ Syndens lønn er døden, men Guds gave er evig liv sammen med Jesus Kristus, vår Herre.^[i]

Fri fra Moseloven

7 Dere vet sikkert, kjære søsken, at lovene i et samfunn bare bestemmer over et menneske så lenge det lever. Dere kjenner selv til våre jordiske lover.

² La meg bruke et bilde: Når en kvinne gifter seg, er hun på grunn av loven bundet til mannen så lenge han lever. Dersom mannen dør, er hun ikke lenger bundet til ham, men er fri fra loven som regulerer ekteskapet. ³ Dersom hun går til en annen mens mannen hennes ennå lever, da er hun utro i ekteskapet. Dersom mannen hennes dør, er hun fri fra loven og kan leve med en annen, uten å være utro mot sin første mann.

⁴ På samme måten er det med dere, kjære søsken. Dere er ikke lenger bundet til Moseloven^[j]. Lovens makt døde dere bort fra da dere døde sammen med Kristus. Nå tilhører dere en annen, han som Gud vakte opp fra de døde. Resultatet blir at dere lever for Gud og gjør det som er godt. ⁵ Så lenge vi levde på vanlig menneskelig vis, ble vi fristet til å bryte loven, etter som vi var fylt av syndig begjær. Resultatet var at vi ble lokket til å gjøre det som er ondt og som fører til døden. ⁶ Nå er vi frie fra loven, etter som Gud løste oss fra synden da vi døde med Kristus. Vi er ikke lenger bundet av lovens makt, men kan tjene Gud på en ny måte. Det skjer ikke ved at vi i egen kraft forsøker å være lydig mot alt som står i loven, men ved at Guds Ånd hjelper oss.

Moseloven avslører synden

⁷ Hva betyr dette? Er Moseloven^[k] ond? Nei, naturligvis ikke! Loven oppfordrer ingen til å synde. Det var loven som viste oss hva synd er. Jeg ville ikke ha visst hva det betyr å begjære, dersom ikke loven hadde befalt: ”Du skal ikke begjære.”^{[l] 8} Synden utnyttet loven til å friste oss til å gjøre det som var forbudt. Dersom loven ikke hadde eksistert, ville ikke synden våknet i meg.

⁹ Det var en periode i livet mitt da jeg ikke visste hva som sto i Moseloven. Da jeg fikk høre rekken av bud i loven, våknet straks synden til live i meg. ¹⁰ Synden fikk meg til å gjøre det som resulterer i at jeg blir dømt til å dø. Guds bud som skulle lede til liv for alle, viste seg altså i stedet å føre meg til død. ¹¹ Synden utnyttet budene i Moseloven til å friste meg. Den satte meg i en situasjon der jeg fortjente døden. ¹² Selve loven kommer fra Gud, og budene er Hellige, rettferdige og gode.

¹³ Var det disse gode budene som førte til at jeg måtte dø? Nei, naturligvis ikke! Det var synden som utnyttet det gode til å sette meg i den situasjonen at jeg måtte dø. Gjennom dette forstår vi hvor fryktelig synden egentlig er, etter som den til og med kan utnytte Guds bud i sine onde hensikter.

Kampen mot synden

¹⁴ Vi vet altså at Moseloven^[m] kommer fra Gud. Derfor er det ikke loven som er selve problemet, men jeg selv, etter som jeg som menneske er slave under synden.

¹⁵ Min egen måte å handle på er en stor gåte for meg: Jeg vil gjøre det som er rett, men gjør det likevel ikke. Jeg avskyr å gjøre det som er galt, men gjør det likevel om igjen og om igjen. ¹⁶ Jeg erkjenner at loven er god og egentlig vil følge den, men likevel gjør jeg galt. ¹⁷ Derfor er det med andre ord ikke min vilje som styrer meg, men synden som bor i meg!

¹⁸ Jeg vet at i meg selv, det vil si i min syndige natur, finnes ikke noe godt. Jeg vil gjøre det som er rett, men klarer det ikke. ¹⁹ Alt det gode jeg hadde bestemt meg for å gjøre, det blir fortsatt ugjort. Alt det onde jeg for enhver pris vil unngå, det gjør jeg likevel. ²⁰ Dersom jeg stadig handler galt, da er det altså ikke min egen vilje som styrer meg, men synden som bor i meg.

²¹ Det synes som om det finnes en slags ufravikelig regel som sier at jeg støtt og stadig må handle galt. Det skjer til tross for at jeg vil gjøre det som er rett. ²² Av hele mitt hjerte samtykker jeg i alt som står i Guds lov. ²³ Det er likevel en annen lov som styrer kroppen og handlingene mine. Denne syndens lov som finnes i meg, fører krig mot min egen fornuft og tar meg til fange. ²⁴ Jeg stakkars menneske! Hvem kan frelse meg så grundig at kroppen og handlingene mine ikke fører meg i døden^[n]? ²⁵ Jeg takker Gud for at det finnes et svar: Det er Jesus Kristus, vår Herre. Han kan frelse meg. Ellers ville jeg fortsatt med å streve i egen fornuft for å holde fast på Guds lov, mens jeg i min menneskelige natur var slave under syndens lov.